Ikke la deg lulle ned i lenestolen med nesa i Familien.

I ferietider hvor man valfarter som en forkommen nomade mellom familiemedlemmer av alle slag, snubler man titt og ofte over lektyre av en type man sjelden nyter ellers. Jeg har for eksempel de siste par uker lest en rekke Vi over 60, Obos-blader, Norsk Ukeblad (riktignok med Jon Michelet på forsiden), Allers, og sist med ikke minst, bladet Familien. Lettleste ukeblader var helt supert å kose seg med mens man samtidig håndterte unger og eldre. Og det er jo kanskje akkurat det å kose seg bladet Familien setter i høysetet. Og det har jeg slett intet i mot. Likevel, etter flere dagers visitt og bare Familien å lese, ble det klart at bladets agenda selvsagt er mye mer enn hjemmehygge. Fokus er naturligvis familien, men rammene omkring denne er udiskutabel: Rammen skal være Gud, konge og fedreland. Jo flere Familien jeg leste, jo mer påfallende ble denne voldsomme iver etter å forfekte disse tre verdier med absolutt alle midler et ukeblad har. Det med Gud er i og for seg greit. Gud er der mest mellom linjene. Dette med konge er litt mer påtrengende. Her var det minst to kongereportasjer i hvert nummer, gjerne fra svunnen tid, som for eksempel «Vi gjenskaper bryllupsbordet fra Olav og Märthas bryllup». Underlig. Dette med fedreland tok form av artikler friluftsliv, strikkegensere og nødhjelpsarbeid. Etter hvert var det nesten så man kunne høre nasjonalsangen summe lystig på annenhver side. Lettere svett.