I første klasse på videregående skjedde det noe rart. Jeg ble en av de beste i klassen i matematikk. Jeg trodde ikke at jeg kunne matte, men plutselig løsna det. Lange ligninger, logaritmer og funksjoner bare trillet ned på papiret. Det var faktisk gøy! Jeg ble oppmuntrert til å velge matte også neste år. Det skulle jeg ikke gjort. Jeg raste ned to karakterer. Jeg åpnet knapt matteboka. Jeg klarte bare såvidt å henge med. Hva skjedde? Jeg fikk ny mattelærer. Det eneste han gjorde var å skrive på tavla akkurat det samme som sto i boka, og det skjønte jeg ikke noe av. Ærlig talt så tror jeg ikke han skjønte alt han heller. Den forrige læreren hadde formidlet mattestoffet med lekende, faglig letthet. Hver matteoppgave var en ny reise – a, b, c, x og y skulle sorteres og plasseres. små mysterier skulle oppklares. Læreren dannet bilder i hodet mitt, og tok seg god tid. Han sørget for at alle hadde kjent den deilige mestringsfølelsen før timen var over. En god lærer blir husket. Han eller hun vil være en viktig person i manges liv. Tanken på dette er det som driver mange lærere. De kan gjøre en forskjell. Men så er det også de lærerne som synes kontroll er viktigere enn kreativitet, og som ikke ser elevene for bare målstyring. «Autoritære mennesker spør ikke. De har svarene. Autoritære mennesker lytter ikke. De hører bare sin egen stemme. Autoritære mennesker beveges ikke av fioliner. Makt over andre er deres glede.» Dette skriver professor Jon Roar Bjørkvold i en fersk sisteutgave av boka «Det musiske mennesket». Han sa opp jobben sin på universitetet i vår i protest mot kvalitetsreformen. Leser du boka hans skjønner du hvorfor.