En politisk vekkelse hjemsøker vårt land. Partilederdebatten i Levende Ord er et signal om at konservative kristne er på vei ut av sin egen boble. Tidligere har politikk og samfunnsengasjement vært nærmest fy-fy i slike miljøer. Det personlige forholdet til Gud og familie har vært viktigere enn spørsmål om samfunnstrukturer. Inspirert av blant annet det amerikanske presidentvalget er det i ferd med å vokse fram en ny trend. De konservative og karismatiske politiseres. «Politikk blir bedre med kristendom», uttalte Vebjørn Selbekk, redaktør i avisen Magazinet og ordstyrer for Levende Ords partilederdebatt, på Ukeslutt forrige lørdag. På mange måter er denne politiske oppvåkningen en god ting. Det er bra at konservative kristne får trening i å se at de er en del av en større verden, også politisk sett. Vi kan håpe at dette er første skritt på veien mot en bredere samfunnsforståelse. Det er også bra de endelig skjønner at religion aldri kan være noe objektivt eller politisk nøytralt. Vi som kaller oss kristne må også være til stede for å ta stilling i den politiske verden. Men spørsmålet er så klart: Ta stilling for hvem? I hvilke spørsmål? Om viktige områder som solidaritet og nestekjærlighet skriver den samme Selbekk på nettlederplass at «disse verdiene må vel kunne karakteriseres som noe i nærheten av fellespolitisk tankegods. Det er i hvert fall ikke lett å finne noen store forskjeller mellom de to blokkene i norsk politikk på disse områdene». Slik bidrar han til å skjule både sentrale ideologiske motsetninger og åpenbare politiske uenigheter, i tillegg til å tilsløre høyresidens nedbygging av velferdsstaten og nyliberale internasjonale orientering. Som Sturla Stålsett har pekt på åpner nyliberal økonomi et åndelig rom for for nykarismatisk teologi. De bidrar til å bekrefte og legitimere hverandre. Derfor er det ingen tvil om at en politisk mobilisering fra konservative kristne er en utfordring til venstresiden og ikke minst venstresidefolk med kirketilknytning. I kampen for å gjøre en annen verden mulig står viktige slag i kirken. En godt forankret folkekirke er det beste bolverket mot nyliberalismens åndelige tvillingbror og kampfelle. Radikale kristne og radikal teologi må inn i menighetsråd, søndagsskoler og tensing. Beskjeden må være klar: I en verden der halvparten av jordens befolkning lever i dypeste fattigdom, er det ukristelig og gudsbespottende å være mest opptatt av navlebeskuende, private spørsmål som sex og hvordan folk organiserer sitt familieliv. Levende Ord og deres venner må ikke få definere hva som er de kristne testspørsmålene for en god politikk. Da vet vi med sikkerhet at miljø og rettferdighet går rett i glemmeboken.