Etter generasjoners arbeid for å oppnå likestilling mellom kjønnene, har vi jo gjort visse fremskritt, og kvinner av i dag har fått mer realistiske muligheter til å foreta selvstendige livsvalg. En del feminister påpeker at vi likevel har et stykke igjen: Gammel vane er vond å vende, og diskrimineringens spøkelse kan stadig stikke hodet frem. Faktisk er jo tradisjonelle kvinneyrker, som sykepleie, fremdeles lite attraktive – viktig og belastende arbeid som lønnes relativt dårlig. «Mannen i gata» later også til å ha et brukbart sett av kjønnsfordommer intakt. Ovenstående er kjente fakta for de fleste reflekterte mennesker. Noe det imidlertid snakkes mindre om, og som kanskje er like viktig, er de negative «bivirkningene» av likestillingskampen. Og dem burde man strengt tatt kunne debattere uten å sette noe spørsmålstegn ved kampen i seg selv. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, sier et gammelt ord, og akkurat dette ordtaket tror jeg også kan snus om: Aldri så godt at det ikke er galt for noe. Å peke på lite heldige bieffekter av et nødvendig fenomen, er ikke ensbetydende med å ville motarbeide selve fenomenet. Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Saken er jo at slike bivirkninger som regel kan dempes/nøytraliseres med de rette tiltak. Men ikke før man er blitt oppmerksom på dem – og motivert for å gå til aksjon.