«Det er et hull i himmelen, helt sant, det blir varmt, for deg og meg». Sang DumDum før. Og det er varmt her, det skal være visst, nesten tretti grader – og det er hull også: Rett bak meg står, sitter, kryper og herjer tre menn med å bore et hull i veggen. Da er det ikke så lett å lese setninger om Julia Kristeva eller al-Qa'ida eller gassrørledninger på Aukra. Nå har de vært her i tre dager. Snart blir det hull i hodet, også. Men takk og lov: Hullet er til et langt rør som skal frakte sårt, sårt tiltrengt luft inn i de trange lokalene der vi sitter og svetter. Det skal bli lufteanlegg, det skal bli lett, luftig, lyseblått, svalt, kjølig, isvann, alt som det ikke er nå. Og det blir ganske mye underholdning på kjøpet, også. Det har ikke gått de tre herrer med boremaskiner hus forbi at de utfører oppdrag for et særdeles klassebevisst arbeidskollektiv. Det må derfor skje med ytterste diskresjon når guttungen til sjefen må hente kaffe til alle fra bakrommet – de driver jo ikke med barnearbeid, heller. Så setter det i gang, og undertegnede må rundt i lokalene og hente inn øreklokker til alle.