Få forskere velger å beskrive sin forskning som sosialistisk. Jeg har faktisk ennå til gode å bli introdusert for en sosialistisk forsker. Feministiske forskere introduseres jeg derimot for til stadighet. Det hender at jeg også introduserer meg selv som en feministisk forsker. Gjør jeg dette i en sammenheng der få eller ingen av de andre tilstedeværende tenker på seg selv som feministiske forskere, møtes jeg ofte av noen, etter mitt syn, ganske betimelige spørsmål – av typen: Hvordan kan du drive vitenskap med utgangspunkt i en -isme? Bør ikke den gode forsker være kompromissløs i sin sannhetssøken? Legge sine fordommer til side og strebe mot å finne frem til hva som faktisk er tilfelle? Hvordan i all verden kan man forsvare å knytte sitt vitenskapelige virke til en politisk ideologi? Tja, hvordan kan man det?