«Hvilke makter bærer vårt demokratis frie forfatning?» spurte André Bjerke i en prolog da Norsk Presseforbund feiret sine første femti år i 1960. Poeten svarte: «De er tre på papiret, men i det faktiske liv har de alltid vært fire: Storting, regjering, domstol - og dagens avis.» Rimsmeden fulgte deretter opp med en aldri så liten maktutredning, lenge før slike kom på moten. Om pressen konstaterte han at når folket sover, da har «dagens avis den vekkende myndighet». Og dikteren utbroderte videre sin innsikt slik: «Får dumheten stortingsflertall? Har statsråd Mathiesen en Goebbels i maven? Har Høyesterett vist forakt for loven bak lovene? Da skal det stå i avisen. Dagens avis er den fjerde samfunnsmakt.» Det kan nok låte høystemt, men norsk historie lar seg rett og slett ikke begripe uten å ta avisen med i betraktning. Det er lett å se i hundreåret 1905-2005. Avisen har fylt mektige roller som arena og aktør i samfunnsutviklingen. Den har så visst ikke bare vært samfunnsdebattens ordstyrer og maktens kritiker, den har også vært et maktredskap. Den har vært viktig. Den kan ikke overses.