Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Lille pappa

Torunn Borge

Tore Renberg: Kompani OrheimRoman, 461 siderOktober 2005Tore Renbergs siste roman er et smertefullt tilskudd til det vi for enkelthets skyld pleier å omtale som den «norske oppvekstromanen». I denne siste boka si, går Renberg tett inn på det kompliserte og vonde ved å vokse opp med en alkoholisert far, han beskriver den uutholdelige og umulige kjærligheten til en pappa som gjør omgivelsene sine fortred. Samtidig er «Kompani Orheim» en roman om middelklassens historie i Norge, der oppvekst på 70-tallet, krigshistorie og klassereise er vesentlige aspekter. Renberg har begått en troverdig, gripende og vesentlig roman.«Du er det du kommer fra. Du prøver å reise bort. Du vil bli noe annet. Du kommer aldri til å klare det. Du kommer alltid til å stå og banke på ditt eget vindu uten å komme inn. Det er alt du kan håpe på. Å få stå der og lengte etter deg selv.» («Kompani Orheim»)Skriver norske forfattere oppvekstromaner fordi de ikke har nok (interessante) erfaringer? Omtrent slik ble spørsmålet stilt da Dagbladet og Henrik Hovland dro i gang debatt i avisa under årets litteraturfestival på Lillehammer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Cui bono?

Edvard Vogt

Da asylretten ble traktatfestet var dette en viktig milepæl i sivilisasjonens utvikling. Asylretten var vesentlig for den norske motstandskamp under krigen da Sverige tross sterke og reelle tyske trusler mot den svenske sikkerhet ga mange ti tusener av norske motstandsfolk asyl. Det er tragisk at den norske regjering i disse dager forbereder et alvorlig brudd på Norges asylrettslige plikter. Det tragikomiske er at regjeringen her ynkeliggjør Norge ved å påstå at Mullah Krekars asyl truer det norske rikes sikkerhet. Dette skal gi regjeringen nødrett til å utvise ham. Statsråd Erna Solberg forsøker nå å få en norsk domstol til å godkjenne dette åpenbare sludder. For å fremskaffe bevis for regjeringens løsaktige påstander om at Krekar i virkeligheten er en forbryter, har regjeringen tidligere tvunget Økokrim inn i et tvilsomt samarbeid med CIA og andre etterretningsorganisasjoner. Riksadvokaten og tidligere dommere fant at regjeringen fremsatte ubevislige påstander og benyttet torturerte vitner. Regjeringen håper antagelig at den nå endelig har funnet en samarbeidsvillig dommer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Avis i hundre

Martin Eide

«Hvilke makter bærer vårt demokratis frie forfatning?» spurte André Bjerke i en prolog da Norsk Presseforbund feiret sine første femti år i 1960. Poeten svarte: «De er tre på papiret, men i det faktiske liv har de alltid vært fire: Storting, regjering, domstol - og dagens avis.» Rimsmeden fulgte deretter opp med en aldri så liten maktutredning, lenge før slike kom på moten. Om pressen konstaterte han at når folket sover, da har «dagens avis den vekkende myndighet». Og dikteren utbroderte videre sin innsikt slik: «Får dumheten stortingsflertall? Har statsråd Mathiesen en Goebbels i maven? Har Høyesterett vist forakt for loven bak lovene? Da skal det stå i avisen. Dagens avis er den fjerde samfunnsmakt.» Det kan nok låte høystemt, men norsk historie lar seg rett og slett ikke begripe uten å ta avisen med i betraktning. Det er lett å se i hundreåret 1905-2005. Avisen har fylt mektige roller som arena og aktør i samfunnsutviklingen. Den har så visst ikke bare vært samfunnsdebattens ordstyrer og maktens kritiker, den har også vært et maktredskap. Den har vært viktig. Den kan ikke overses.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn