31. mai kom en enstemmig stortingskomité med innstilling om at ofrene for overgrep og omsorgssvikt på barnehjem og spesialskoler i årene 1945-1980 skal avspises med en «billighetserstatning» (rettferdserstatning) varierende fra 0 til 300.000 kroner. Det er så lusent gjort at jeg knapt nok har ord for det. Erstatningens størrelse vil avhenge av at den enkelte enda en gang drar fram alt det fryktelige fra barndommen. De som ikke orker å gjennomtenke lidelsene enda en gang eller som rett og slett ikke har nerver til det, får ikke noe. Det er hjerterått! Og maksimumsbeløpet er så latterlig lavt at mange av ofrene allerede har kommet med kraftige utbrud av sinne og fortvilelse. Det betyr nemlig at mange av dem likevel må prøve å gå til rettssak, med alt det koster av lidelse og av penger. Utfallet vil være svært usikkert, fordi motparten vil hevde at kravet er foreldet – i hvert fall vil kommunene gjøre det når de er motpart. Og hva kan framskaffes av bevis? I mange tilfeller er arkivene makulert. Selv har jeg fulgt barnehjemsofrenes kamp i seks år. Mot slutten av 1990-tallet ble jeg kontaktet av en kvinne som kunne fortelle en grusom historie: På slutten av 1950-tallet ble hun plassert i Morgensol barnehjem i Bergen. Hun var eneste jente blant barna, og i løpet av de seks årene hun var der ble hun regelmessig voldtatt av enkelte ansatte og av flere av guttene. Hun ble fortalt nedsettende løgner om sin egen familie, hun fikk ikke de gavene de sendte til henne, og også på andre måter ble båndene til hennes familie forsøkt kuttet. Helt ødelagt av sine opplevelser ble hun sendt videre til psykiatrisk sykehus. Hun klarte etter hvert å fortrenge minnene fra barnehjemsårene fullstendig, men de lå der likevel som en tildekket kilde til angst og depresjon. Mer enn 30 år etter at hun flyttet fra barnehjemmet, så hun et tv-program om overgrep på barnehjem. Langsomt kom de fryktelige minnene fram igjen hos henne. Etter en lang indre kamp maktet hun å ta kontakt med kommunen og forlange oppreisning for alt det grusomme som hadde ødelagt livet hennes. Et annet og atskillig yngre barnehjemsoffer gikk på denne tiden til erstatningssak mot kommunen, som strittet imot. Jeg satt da i formannskapet og iverksatte en «knipetang-manøver» sammen med Arne Sortevik fra Frp. Etter hvert lyktes det å presse fram et forlik med en erstatning på omkring 1,4 millioner. Ikke noe beløp kan erstatte et ødelagt liv. Men 1,4 millioner kan i hvert fall bidra litt til å gjøre livet bedre, for eksempel ved å la beløpet stå slik at rentene gir et supplement til en lusen uføretrygd.