Man tipper tredve. Man blir voksen. Man har alvorlige ting å tenke på. Man har mye å lese. Man må holde seg oppdatert. Man må skaffe seg skikkelige vaner. Man må oppdage voksenlivets koder og dannelsesidealer. Man må vinke farvel til det flyktige og springende og lette. Not!«I will keep the dream alive,» hoier Liam Gallagher på den nye skiva si, og det føles som den meningsfulle, meningsmettede!, lettheten er tilbake. Og jeg setter meg i bilen – beklager – og skrur volumet opp til elleve. Jeg kjører i retning Romerike eller noe i den duren og jeg føler meg avslappet, fin, kul og smidig. Glemmer at jeg altfor ofte gremmes. Jeg smiler, merker jeg, selv om jeg er helt alene, og føler at jo faen, det er fint dette livet. Og tenker hvor trist de (vi) må ha det, de (vi) som bærer verdens sorg på sine (våre) skuldre og har innsett alt det som den andre burde ha innsett, men som ikke gjør det. Jeg ruser meg på lettheten og gasser på. Jeg lever! Jeg er fri!