Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Den franske revolusjon

Mikael G. Holter

I Bjørgulv Braanens leder tirsdag står det: «For den franske nei-sida er likevel problemet, akkurat som det har vært for den norske etter 1994, at den ikke får anledning til å tolke resultatet og utforme en politikk i overensstemmelse med det flertallet har gitt uttrykk for.» Kan Klassekampen og Braanen vennligst forklare deres lesere hvilken «politikk» denne «nei-sida» kunne tenkt seg å «utforme» – hvis ikke den uforskammede Chirac hadde valgt å bli sittende som president, noe som i Braanens artikkel synes å være den eneste grunnen til at en nærmest uimotståelig politisk strømning ikke får et institusjonelt utløp?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

1945

Ola Lars Andresen

De norske – hvem de nå måtte være – har en slags konstitusjonell evne til å bli historieløse. Man jubler over det siste slaktet av mulighetene til å snekre sammen en historisk, søsterlig, nordisk union, og over slutten på det skandinaviske fellesskapet mellom Sverige og Norge, samtidig som tunge krefter vil redusere nasjonalstaten til å utgjøre en anonym og kraftløs stemme innenfor Den europeiske unionen. Venner og kjærester, hvor er dere?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Drømmen lever

Mister Sifter

Man tipper tredve. Man blir voksen. Man har alvorlige ting å tenke på. Man har mye å lese. Man må holde seg oppdatert. Man må skaffe seg skikkelige vaner. Man må oppdage voksenlivets koder og dannelsesidealer. Man må vinke farvel til det flyktige og springende og lette. Not!«I will keep the dream alive,» hoier Liam Gallagher på den nye skiva si, og det føles som den meningsfulle, meningsmettede!, lettheten er tilbake. Og jeg setter meg i bilen – beklager – og skrur volumet opp til elleve. Jeg kjører i retning Romerike eller noe i den duren og jeg føler meg avslappet, fin, kul og smidig. Glemmer at jeg altfor ofte gremmes. Jeg smiler, merker jeg, selv om jeg er helt alene, og føler at jo faen, det er fint dette livet. Og tenker hvor trist de (vi) må ha det, de (vi) som bærer verdens sorg på sine (våre) skuldre og har innsett alt det som den andre burde ha innsett, men som ikke gjør det. Jeg ruser meg på lettheten og gasser på. Jeg lever! Jeg er fri!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn