Etter en helg der alle realityseriene har hatt sine store finaler har kulturredaktørene i Akersgata utvilsomt ligget søvnløse og vridd seg i angst for hva i all verden de nå kan fylle kultursidene med. Hver sommer insisterer Dagbladet på å fylle det skumle vakuumet som dukker opp når deres hovedkilde for impulser, fjernsynet, går inn i sin agurksesong, ved å sparke i gang en litterær debatt. Dagbladet har denne gang «analysert» fjorårets 103 romaner som ble kjøpt inn under innkjøpsordningen og konkluder med at det var mye familie og lite samfunn og politikk. Mye posisjonering og lite debatt. Dermed graves ærverdige Georg Brandes og hans ønske om en litteratur som «setter problemer under debatt» opp. Dagbladet savner den politiske og viktige romanen, for som de skriver på lederplass, «viktighet måles først og fremst ut fra endringskraft og ambisjon». Greit nok. Forrige ukes andre litterære happening, som beriket oss med «Wonderboy» Langeland som diskuterte dressene til den litterære dandyen Tom Wolfe sammen med catwalk-publisistene prins Ari, Torgrim Eggen og Aslak Nore på et kafébord i New York, får en del av de samme varsellampene til å lyse, og gjør det ikke helt umulig å slutte seg til Dagbladets bekymring. Nå er det likevel umulig å overse den banaliseringen av litteraturen Dagbladet selv gjør seg skyld i når de lager små fine kakediagram av bokåret 2004 og teller en samfunnsroman her, en familieroman der, for så å trekke tabloide konklusjoner. Jeg vil nok si at Hanne Ørstaviks «Presten» er viktigere enn Willy Ustads nye såpeserie om 68-generasjonen, og at den har større endringskraft og ambisjoner, selv om denne kraften er av en mer privat eksistensiell art enn det Dagbladets leder ser for seg. Brandes' dogme er langt i fra noen selvfølge for viktig og ambisiøs litteratur. Det burde imidlertid være en selvfølge for en avis å kunne sette problemer under debatt, og når de delene av staben som burde vært i stand til å gjøre det i Dagbladet nå får fyken, så bør avisa kanskje bekymre seg mer om de nære ting. I den grad avisa har hatt kraft til å endre noe som helst i det siste, så har det neppe vært til det bedre, og hvis vi skal tro noe om ambisjonene til bladet som kutter mest, så er det i alle fall ikke å være viktig.