Djevelsk føleri
Brødet var brote og vinen for lengst fortært. Berre tørre smular igjen i fanget til Askildsen. Men den skingrande lyden av aulosfløyter piskar øyregangane hissigare enn nokon gong før. Bukkesongen stig og stig, mektig i bølgjer frå dyrets buk. Kjem frå alle stader. Riv ned all motstand, all tanke. Klimaks er nær, festens ekstase. Forlaget Oktober held julefest. Og som skikken der er har alle forlagstilsette, gjestar og forfattarar rive eit nyfødd barn i filler, blanda det møre kjøtet med dei finaste oljer, vin og angande urter og vellystig fortært det heile. Dag Solstad skrattar som ein gal gud, blod over heile andletet, hjørnetennene glinsar farleg. Edvard Hoem nynnar dithyrambisk, voggar frå side til side. I det grå, mektige, tjafsete håret heng det døddrukne kjerubar. Jon Michelet har kledd seg i råe oksehuder. Han rir dei kvinnelege redaktørane ustanseleg i ville bukkeritt på det store langbordet. Men så – midt i ekstasens sentrum står ho fram. Heilt åleine. Kledd i den stygge grøne, tettsitjande fretexkjolen, håret stripete, bustete som Karius og Baktus, handa klemt rundt eit lite plastglas med kvitvin. Noko underleg mørkt over augo i det bleike andletet. Og ho opnar munnen. «Å skrive er å utsette seg for den totale forsvarsløshet.» Gjennom bukkesongen er det dette eg, den ukjente, høyrer. Boren gjennom infernoet – av denne nordiske, alvorlege, lett foruretta lyse kvinnestemma: «Den totale forsvarsløshet.» Som eit enkelt tonalt tema slått på iskrystallar ein stille vinterkald dag. «Den totale forsvarsløshet.» Kva ville Ted ha gjort, tenkjer eg? Medan han venta på den elektriske stolen hadde nemleg Bundy sagt dette om dei kvinnelege ofra sine til FBI-agent Bill Hagmaier: «You feel the last bit of breath leaving their bodies ... you are looking into their eyes ... a person in that situation is God.» Eg er på veg til ein butikk som sel bøker. Eg er spent, nervøs. Dette blir det farlegaste eg har prøvd på hittil. Men kjem eg unna med dette blir eg større enn Ted, mye større. Alle avisene vil skrive om meg. Det er uunngåeleg. For dei siste dagane har dei mystiske stemmene stadig sterkare befalt meg å gjere det – lese ein norsk samtidsroman skriven av ei kvinne. Ein uhyrleg tanke, eg innrømmer gjerne det. Og innerst inne veit eg at det er galt. Men eg vil oppleve det same som Ted – føle meg som ein gud i det eg stirar dei inn i augo – akkurat i den augneblinken liv blir til skrift. «Den totale forsvarsløshet». Jenta i kassa aner heldigvis ingenting. Ho faktisk berre gir meg boka, heilt sånn utan vidare. Ho skulle berre visst. Alt går etter planen. Opprømt over min lettkjøpte suksess så langt hastar eg tilbake. Eg har boka i hendene. Pulsen dundrar gjennom årene. «Kjærlighet» står det med store bokstavar på framsida. Eg har sett det same ordet bli brukt på tv mange gonger, men no er det altså her i mine eigne hender. No skal det skje. Eg opnar boka. Men kva er dette? Eg er lamslått, er heilt frå meg. Kva for ein sjuk djevel har gjort dette? Noen har fylt dei blanke, kvite fine sidene med små svarte uforståelege teikn. Kvar einaste side er mishandla på same måten og det på det grovaste. Kvinna i den grøne kjolen hadde da eit slikt fagert, ope andlet – men no altså dette. Eg stirar intenst på dei små svarte teikna som liknar små krossar. Kanskje er det enno råd å skimte det eigentlege livet bak dei? Av og til kan eg tyde teikna. På side tre «Hun føler», og så igjen på side tolv «Hun føler». Faen! Det gjentek seg jo på side 54, 62, 67 og 73. Kva tyder det? Er det eit hemmeleg teikn som ho har gitt frå seg i siste liten? «Hun føler» – er det ein slags kode, ein signatur, ein stengd port inn til «virkeligheten»? Ted ville aldri ha gjort noe sånt som dette, å øydeleggje det vakre kvinnelege andletet med alle desse små, svarte teikna. Ted Bundy var nemleg som alle romantikarar oppteken av den livlause kvinnelege forma. Eit av ofra som vart funnen igjen djupfrosen høgt oppe i fjella i Utah, hadde han til og med sminka og vaska håret til. Men her altså enda livet i skrift, alt som blei igjen er desse små teikna. Men kva om det også kunne vere omvendt, at skrift kunne bli til liv igjen? Slik tenkjer eg der eg sit. Tenk om vi på same måte som dei gamle egyptaranes mumifiseringskunst kunne skape oss evig liv gjennom skrift? Men kva slags liv ville det vere? Ville det vere det same gamle? Nei, eit liv blant gudane måtte det bli? Men da ville ikkje det å skrive vere det same som å utsetje seg for «den totale forsvarsløshet». Tvert om. Det ville vere å vinne den totale siger. Ikkje lesaren, men skribenten ville vere ritualmordaren. Og festen ville vare evig.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn