I en tid da motsetningene mellom vitenskap og kristendom blir tydeligere igjen – med kreasjonistenes nye offensiv mot utviklingslæren, og motstanden mot stamcelleforskningen – kan det være nyttig å se på denne striden i et historisk perspektivI boken «The Closing of the Western Mind» (Heinemann, 2002) forsøker Charles Freeman å forklare røttene til denne striden, som i perioder har vært svært så bitter. Nullpunktet ble nådd på 400-tallet, da biskop Cyril av Alexandria ødela de siste restene av den greske intellektuelle tradisjon, og lot den kvinnelige matematikeren Hypatia bli hakket opp i biter (hun ble belønnet med helgenstatus). Med dette gikk den vestlige verden inn i en tusen år lang mørketid der vitenskap og demokrati var bannlyst, og irrasjonalitet og blind autoritetstro rådde. Et eksempel er at den siste nedtegnede astronomiske observasjonen i den antikke verden ble gjort av Proclus i år 475 e. Kr. Deretter skulle det gå over tusen år før Kopernikus åpnet en ny vitenskapelig era med utgivelsen av «De revolutionibus» i 1543.Den vitenskapelige tradisjonen oppsto i de greske bystatene. Framveksten av vitenskapelig tenkning, med dens skepsis mot autoriteter, hadde nær sammenheng med det greske demokratiet, der man var vant til at meninger ble brutt mot hverandre. I boken sin sporer Freeman – som Geoffrey Lloyd har gjort før ham – opprinnelsen til den systematiske bruken av fornuft til «de intense politiske debattene som raste i de greske bystatene.» Det var i dette miljøet man utviklet tenkemåter og prinsipper som skulle bli grunnleggende for vitenskapen, som for eksempel testing og falsifisering av hypoteser. Vitenskapens prinsipper ble formulert av Aristoteles, som blant annet var klar på at all vitenskapelig kunnskap måtte være foreløpig, og at man ikke måtte stole på autoriteter, ikke engang på Aristoteles selv. Dette prinsippet ivaretok hans disipler på en forbilledlig måte, ved å stadig finne feil hos mesteren.