Når vi betrakter virkeligheten rundt oss, må vi alltid huske å stille kontrollspørsmålet: Hvilken målestokk er det jeg bruker nå? Hvem sitt perspektiv er det jeg legger i vurderinga? Jeg kommer med denne pekefingeren fordi jeg synes altfor tydelig å se tegn på at norsk offentlighet er alvorlig inntilbeins. Det provinsielle er en kjent måte å gå på trynet på. Jeg er sensor i masterkursene på Arkitekthøgskolen i Oslo. Deltakerne har noen år på baken. Et tema er transformasjon av gamle industriområder som blir gjenstand for «byutvikling». Aker Brygge er et av de mest smakløse eksemplene. Forklaringsmodellene er interessante. Overgangen fra industrisamfunnet til det etterindustrielle framstilles som allmenngyldig. Til alt hell har kursene studenter fra land utenfor Europa. De kjenner virkeligheten og har den som basis for betraktningene. Industrisamfunnet er mer omfattende nå enn noen gang tidligere, men produksjonen er flytta dit arbeidskrafta er billigere. Norge sitter på toppen og høster av andres slit. Stilt opp mot besvarelsene fra studenter fra Afrika lider de norske av en provinsialisme som blir litt pinlig. Innen mitt fag lider vi for tida sterkt under estetiseringsideologien. Den er nedfelt i planloven. Men ingenting blir penere av at det er lovpålagt. En gang hadde norske småbyer arkitekter som leverte god arkitektur på internasjonalt nivå, i Hamar og Halden og Kristiansand, og de satte førsteklasses normer. Men når estetikk blir diktert i formingsveiledere styres vi mot den konsekvente middelmådighet. Enhver talentløshet kan følge en oppskrift.