Selskapet Norge 2005, som står ansvarlig for 1905-jubileet, går med dundrende underskudd og både styre og direktører har trukket seg. At det brukes noen flere millioner enn planlagt på jubileet får så være. Langt mer alvorlig er det at de ansvarlige i ledelsen for Norge 2005, som for sikkerhets skyld er organisert som et aksjeselskap (!), har lagt opp til en pinlig, unnvikende og postmodernistisk mumlende markering. Her slutter vi oss bifallende til Aps kulturpolitiske talsmann Trond Giske, som til Dagsavisen sier: «Helt fra starten har Norge 2005 sendt ut uklare signaler om hvordan de vil framstå. I stedet for å slå på stortromma og si: 'Nå skal vi ha en skikkelig folkefest for å feire at Norge har vært en selvstendig nasjon i 100 år!', så kommer det vage og halvkjipe meldinger om at vi ikke skal kalle det 'et jubileum', men 'en markering av vår rolle i verden'.» Unionsoppløsningen er så absolutt verdt en feiring, ikke minst fordi 1905 markerer det endelige gjennombruddet for parlamentarismen i Norge. Professor Trond Nordby har tidligere påpekt at 1905 her er like viktig som 1884. Det var først med unionsstriden Kongen ble fratatt all makt. I konsulatsaken som førte fram til unionsoppløsningen, hadde Kongen flere ganger nektet å rette seg etter Stortingets vedtak. Da Christian Michelsens samlingsregjering nektet å undertegne Kongens sanksjonsnektelse, trakk den seg, og ikke noe annet parti ville ta over. Da vedtok Stortinget å oppløse unionen. Dermed ble det slått fast at Kongen måtte utøve sin myndighet i overensstemmelse med regjeringen som var utgått av Stortinget. Eller som Trond Nordby skriver: «Venstrelinjen hadde seiret». Grunnen til at den norske nasjonalstaten har så bred og folkelig oppslutning skyldes nettopp at vårt selvstendighetsstrev har gått hånd i hånd med kampen for demokrati og folkestyre. Når ledelsen for aksjeselskapet Norge 2005 har valgt å lytte til rådgivere som skammer seg over disse sidene ved norsk historie, er det følgelig logisk at den heller ikke har klart å utløse noen entusiasme for «markeringen». Men det er ennå tid.