Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Svikter homofile

Tarjei Leer-Salvesen (tekst) og Tom Henning Bratlie (foto)7. mai 2005

For å sikre et videre samliv med Krf i regjering, er Erna Solberg villig til å ofre homofiles adopsjonsmuligheter. Selv om partiet i helgen programfester denne saken.

Høyre må ofre kravet om homofiles adopsjonsrett og kjønnsnøytral ekteskapslov dersom man skal få til et videre regjeringssamarbeid med Kristelig Folkeparti. Det innrømmet Erna Solberg på spørsmål fra Klassekampen under Høyres landsmøte i går. Samtidig omtalte hun samarbeidsregjeringen som et «partnerskap», og hun snakket om de like verdisynene til Høyre, Venstre og KrF.Siri Hall Arnøy (SV) har fremmet et forslag om kjønnsnøytral ekteskapslovgivning som Høyres representanter om kort tid vil stemme mot, under henvisning til at partiet ikke har programfestet dette for inneværende periode. Mange har imidlertid gledet seg til at Høyre vil kunne støtte en likestilling i ekteskaps- og adopsjonslovgivningen i neste periode. De har funnet trøst i denne formuleringen i forslaget til Høyre-program for 2005 til 2009:«... ingen i utgangspunktet skal være ekskludert fra å bli vurdert som adoptivforeldre».

Å leve under sverdet

Michael BrøndboIllustrasjon: Martin Lundell7. mai 2005

Det fins mange måter å overleve krig på. Noen bare ler den vekk.

«Det er med krigens djevelskap som med kjønnets gleder – man er ren til man har opplevd dem. Hvordan kunne jeg ane noe om denne djevelskapen da jeg marsjerte av sted fra Place Clichy? Hvordan kunne noen på forhånd forestille seg hvor mye skitt som rommes i menneskets heroiske og giddaløse sjel? Nå var jeg revet med i denne masseflukten mot det kollektive mord, mot ilden. Den hadde lenge ulmet i dypet. Nå var det skjedd.»Bardamu, hovedpersonen i Louis-Ferdinand Célines svarte humoristiske pikareskroman «Reisen til nattens ende», er en elendig rollemodell. Han bøyer seg underdanig og kynisk for makta, han betrakter stort sett sine medmennesker med hat, forakt eller likegyldighet, og han går aktivt inn for å gi faen og skli videre som best han kan. Men han overlever første verdenskrig med sitt usle og smålige sinn – og skinn – i behold.

Andre Gorz

Håkon Kolmannskog7. mai 2005

«Frigjering som ein kollektiv prosess vi ikkje alle opplever som vår eiga individuelle frigjering er nettopp det ’opplyste diktatur’, slik det til no har blitt praktisert av Kyrkja, det allvitande Lenin-partiet og den væpna avantgarden. Om vi kjempar for kollektiv frigjering med metodar som held fram med å gjera individa til villige reiskapar for noko transcendentalt, då vil midla som var tenkt å skulla skapa frigjering i praksis hindra ho.»Orda kjem frå den venstresosialistiske teoretikaren og journalisten Andre Gorz. På 1960-talet var han, saman med folk som Herbert Marcuse og Jean-Paul Sartre, mellom dei aller mest lesne av den tidas «Nye venstre». Sterkt inspirert av Jean-Paul Sartre sin nymarxistiske samfunnsteori, men mykje meir løysingsorientert enn den til tider noko negative Marcuse, søkte Gorz å utarbeida eit sosialistisk perspektiv, som skilde seg både frå den sosialdemokratiske reformistiske vegen og frå den ortodokse kommunismen. Hovudpoenget i Groz sin strategi var at sosialisme, og måten å skapa den på, måtte medføra ei utviding av individuell og kollektiv sjølvstyre. For Gorz var «autonomitet» sjølve essensen av sosialisme, ikkje berre for å redusera framandgjeringa, men for å ta kontroll over alle sider av livet. I fleire bøker, m.a. «Stratégie ouvrierère et néocapitalisme» (Nykapitalisme og arbeiderklassen) (1964), «Le Socialisme difficile» (Den vanskelege sosialismen) (1969) og «Réforme et révolution» (Reform og revolusjon) (1969), søkte Gorz å koma ut av det han meinte var eit for skarpt og ufruktbart skilje mellom reform og revolusjon. Ifølgje Gorz måtte arbeidarrørsla alt her og no skissera modellar av eit anna og kvalitativ betre samfunn. Ein kunne ikkje, som både sosialdemokratane og kommunistane kvar på sitt vis gjorde, skyva sosialismen ut i ein fjern utopi. Ein måtte kjempa for det moglege. Slik Gorz såg det var alternativet revolusjonære «strukturreformer» – ei rad tiltak som grip inn i og utfordrar den kapitalistiske samfunnsstrukturen og som gradvis utviklar seg til å bli styrkeprøver mellom klassane, der arbeidarklassen sitt medvit og organisasjonsevne blir stadig meir utvikla. Det var såleis arbeidsplassen som var den viktigaste arenaen for det mange har omtala som Gorz sin syndikalistiske sosialisme.