Våren 1968 jobbet jeg som vikarlærer i Nord-Salten. Det falt nysnø da vi gikk i syttende mai-tog langs veiene på Hamarøy. Det avskrekket ingen. Vi stilte i stasklær med vindbeskyttelse, og lot oss ikke sjenere av snøen, som etter noen solglimt gikk over til sludd og regn. Noe av det flotteste med slutten på vinterhalvåret her oppunder arktis er den tidlige vårtida, før all snøen er smeltet, og knoppene fortsatt kjenner seg usikre på når de vil ta sjansen på å springe ut. Nå viser kalenderen trettiende april. Dagslyset varer til langt på kveld, men alle vet at varmen ankommer i ulikt tempo til Hamarøy, Alta, Røst, Valldal, Sveio, Odda, Agderkysten, Telemark, Røros og Hurum – for nå å nevne noen plasser jeg selv pleier å tenke på når jeg ser for meg det sta nei-landet vårt, fordi jeg har opplevd viktige ting på disse stedene. Sist lørdag var det verdens bokdag. Her i Oslo gjør «moderniseringsminister» Meyer sitt beste for å underminere et av verdens best fungerende boksystemer, for å gjøre oss alle mer blårussaktige, dumme og umoderne. «Superminister» Høybråten og «miljøminister» Hareide gjør pinlige forsøk på å framstå som kult ungdommelige, mens «utenriksminister» Petersen blunker nervøst i et utdatert UD, «forsvarsminister» Krohn Devold flasher det Bush-lojale smilet sitt og «finansminister» Foss monotont gjentar sitt foreldede Friedman-mantra. Om Reiulf Steen har rett når han i artikkelen «Same procedure?» (Klassekampen 23. april), hevder at en ny rødgrønn regjering vil distansere seg fra tiårs markedsøkonomiske overtro i Ap, gjenstår å se. Men det er lett å være enig med Steen i at Bondevik II-regimet fortjener avløsning, og at trioen Stoltenberg-Haga-Halvorsen er et alternativ i medvind blant velgerne. Bare det at Ap for første gang åpner for organisert samarbeid med partier til venstre, er et tegn som peker framover historisk sett. «Godt regn vet selv når det vil regne / for eksempel om våren av hensyn til frø,» heter det hos Tu Fu, i Georg Johannesens gjendiktning fra 1968. Er det utopikerne eller pragmatikerne som har mest å bidra med på den norske venstresida nå, en mannsalder seinere? Til begge typer folk må det være lov å ytre et ønske om god første mai, i det langstrakte nei-landet vårt. Blårussens forsøk på å rasere blandingsøkonomien har vart lenge nok. I diktet om vårregnet skriver Tu Fu med et bilde det er lett å gjenkjenne langs den gjenstridige norske kysten, fra Hvaler til Varanger: «Sollyset er vått og rødt i morgen tidlig. / Det grønne begynner i morgen ettermiddag.» Kanskje bør alle, både utopikere og pragmatikere, se det som sitt ansvar å tenke over hvordan blårussens utdaterte regime nå kan veltes.