Du kan bla til neste sideBla med piltastene

En malerisk motreaksjon

Karin Haugen (tekst) og Linda Bournane Engelberth (foto)

– Det er nok en motreaksjon på den intellektuelle og kontrollerte kunsten, sier Laakso om sine malerier.

– Det er bra at den kunsten finnes, men den bare fungerer ikke for meg, den er for fjern fra både kroppen og kunstverket, sier finske Päivi Laakso. Og maleriene hun nå stiller ut på Galleri Brandstrup i Oslo er verken spesielt kontrollerte eller intellektuelle. Iallfall hvis man forbinder slike ord med distansert kunst som teoretiserer vilkårene for kunst i seg selv. Den tendensen fikk Laakso møtt til gagns i løpet av sin utdannelse på skulpturlinja på Statens kunstakademi.

– Den tiden jeg gikk på akademiet, rundt 1996, var det ekstremt mye teori, redegjørelser og forelesninger om psykoanalytikeren Jacques Lacan og det hele. Det var en heftig teoretisering. Det var angst i lufta, folk turte nesten ikke lage kunstverk. «Du må vite hva du vil med det og hva du skal lage før det blir kunst, hvis ikke er du faen meg dum»; sånn var stemningen. Det lages mye bra, teoribasert kunst, men jeg fungerer ikke sånn. Jeg er mer sånn innvoller ut, sier Laakso på norsk-finsk, og ser fornøyd ut med det.

Tilgjengelig kulturarv

Päivi Laakso har tidligere arbeidet med performance, installasjon, tegning og er også romanforfatter. Hun er ikke alene om å turnere flere medier. Matias Faldbakken både skriver bøker og arbeider med kunst, og ser på det som to sider av samme sak, Kim Hiorthøy driver alt fra foto til poesi til film. Å jobbe med forskjellige medier faller naturlig for Laakso.

– Hvorfor tror du så mange kunstnere i dag arbeider på denne måten?

– Vi har hele kulturarven tilgjengelig, alt i fra fotografi og film til Marchel Duchamp og dadaismen. Det er et enormt teknisk materiale vi har å velge i. Og kunstdefinisjonen er såpass løs og udefinerbar at det kan gå an. Men det kan jo også føre til at noen sparker inn åpne dører. Jeg føler jo at jeg har gått litt mot strømmen ved å male bilder.

– Du føler deg ikke hip?

– Jeg tenker at det kommer til å komme reaksjoner på det: «Stiller hun virkelig ut på Galleri Brandstrup nå, med malerier, så kjedelig». Jeg mener jo ikke det er kjedelig, andre får tenke det de vil. Men det er utfordrende følelsesmessig å vise den litt naive siden av meg, sier Laakso.

Verden rundt

Tidligere har den finske multikunstneren vært opptatt av det romlige i installasjonskunst, det å kunne skape en verden som publikum bokstavelig talt kan gå inn i. Likevel synes hun maleriet har fungert overraskende bra for henne.

– Det overrasket meg at jeg ville male. Tidligere har de kantete bildene føltes A4-aktige og hemmende. Men nå ser jeg at jeg kan fange en helt enorm verden på lerretet – og uten å bruke ett år på en stor installasjon. Det er mye kropp i bildene hennes, men det er ikke kroppene i seg selv som er interessante, mener Laakso; det er verden rundt. Det kommer til syne i at fuglene på bildene ofte smitter over på andre androgyne vesener på lerretet. De får fjær og fugletrekk selv. Laakso viser til det heftigste maleriet hun har på utstillingen nå. Det er overfylt med detaljer og obskure former.

– Her har jeg gått litt vilt frem. Jeg har ikke helt kontroll selv, jeg må innrømme det, sier Laakso. Hun maler assosiativt: Ser en form her og en form der som ligner på noe, og legger penselstrøk og figurer på det. Men noe styring har hun. Tittelen på Laaksos utstilling er tatt fra Bjørneboes skuespill «Fugleelskerne» fra 1966, som blant annet handler om konflikter fra 2. verdenskrig. Laakso har også laget sin egen versjon av myten om «Leda and the Swan» hvor Zevs gjør seg om til en svane og forfører – eller berøver – Leda.

– Det er vakkert, men også grotesk. Det skurrer noe mørkt et sted. Maleriene mine handler da også om driftene i mennesket, sier hun.

Nordisk natur

– Er det noe finsk ved maleriene dine?

– Vel, det sies at nordiske kunstnere er opptatt av natur. Jeg er opptatt av verden rundt menneskene i bildene, og forsøker å gå inn i den verdenen.

På utstillingen har Laakso også laget skulpturer, i industrimateriale som ligner isopor i lettheten, men som er glattere – og hudfarget.

– Skulpturene er mer kroppslige enn maleriene, det er som om kroppen bare har blitt dyttet ned på gulvet, sier Laakso, som ikke bare har valgt materiale ut i fra poetiske motiver:– Jeg er en ekstremt utålmodig person, jeg orker ikke lange støpeprosjekter. Jeg jobber rett på en klump og skjærer ut skikkelsen av den, med sag og kniv, så går jeg over med sandpapir. Litt tålmodighet må hun likevel ha. Framover skal Päivi Laakso ikke bare bedrive kunst, hun har også fått stipend for å skrive flere bøker. Det stipendet skal hun reise til Svalbard for.

– Da må jeg jo skrive. Hva annet skal jeg gjøre der, se på isbjørn og trene med hagle?

Karin Haugen (tekst) og Linda Bournane Engelberth (foto)

Det går likar no

Yohan Shanmugaratnam

«Heh-heh-heh». Latteren sitter alltid løst når USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld skal oppdatere pressen om situasjonen i Irak. Han er på fornavn med journalistene, slår av en vits. Snart begynner munnen til Rumsfeld å bevege seg, hendene går opp, bort, og ned, lager en firkant, som han peker på med begge pekefingrene sine. Når han snakker om opprøret i Irak, forklarer han at «det går ned, og opp et hakk, så går det ned, og så opp igjen, og akkurat nå er det nede igjen, med en ørliten økning i det siste», mens pekefingrene går opp og ned. Pressen noterer. Når en kvinnelig journalist til slutt spør: «Så...Vinner vi?», ser general Richard Myers og Rumsfeld forfjamset på henne. Selvfølgelig vinner vi. «Uansett hvilken indikator du ser på, er trenden at de går opp,» svarer Myers. «Så vi er definitivt i ferd med å vinne». Javel. Er det fordi de «definitivt er i ferd med å vinne» at president Bush trenger ytterligere 81,9 milliarder dollar i krigen mot terror, til våpen, ammunisjon, og annet utstyr? «Send meg regningen raskt», oppfordret han Kongressen. Det gjorde de. Er det også fordi de er i ferd med å vinne at USAs kommando for spesialoperasjoner skal utvide sine styrker med 23.000 i løpet av de fire neste årene? Spesialstyrkene utfører ifølge militære talsmenn «uvurderlige» oppgaver i land som Irak, og tar ledelsen i nesten «alle aspekter ved krigen mot terror». Men det er irakerne selv som skal bekjempe opprøret, ikke amerikanerne. Det har ifølge myndighetene blitt trent opp 150.000 irakiske sikkerhetsstyrker, men de rammes nesten hver dag i blodige angrep.«Opprørerne har ingen plan,» sa Rumsfeld tirsdag. I så fall har opprørerne klart seg lenge uten en plan. Den tidligere FN-inspektøren Scott Ritter hevdet allerede i november 2003 at han under sine inspeksjoner i Irak ikke fant masseødeleggelsesvåpen, men at han derimot fant detaljerte instruksjoner for hvordan man skal lage såkalte «Improvised Explosive Devices», eller IEDs, som i dag detoneres daglig i Irak. Det er nettopp bruken av slike bomber har gjort hele Irak til en arena for «anonyme bakholdsangrep», ifølge Ritter.

Tidligere denne måneden, mandag den 11. april, gjennomførte opprørere et koordinert angrep mot en amerikansk militærbase i byen al-Qaim. Byen ligger 300 kilometer vest for Bagdad i den urolige al-Anbar-provinsen i vest, og er dermed langt unna synsfeltet til de innestengte journalistene i Bagdad. Opprørerne detonerte tre bilbomber samtidig mot en bygning amerikanerne brukte som et militært hovedkvarter, mens en fjerde bilbombe traff en amerikansk militærkonvoi i nærheten. Så brøt det ut kamper mellom amerikanerne og opprørerne, men ifølge øyenvitner skal ingen sivile ha blitt rammet ettersom de allerede hadde forlatt husene sine. Dagen etter svarte amerikanerne med et luftangrep mot landsbyen al-Rummana, nord for al-Qaim. 20 irakere ble drept, sju av dem var ifølge øyenvitner barn, mens seks var kvinner og tre var eldre menn. Av de 22 som ble såret i det amerikanske luftangrepet, var det 13 barn, sju kvinner og to gamle menn. Men meldingen som kom fra den amerikanske hæren om hendelsen i al-Qaim fortalte likevel verden at noen «utenlandske krigere» og én «selvmordsbomber» hadde blitt drept i et amerikansk luftangrep den dagen. Enkeltangrepet i al-Qaim er et av mange som aldri blir rapportert i pressen, og av god grunn. Ingen svartmusket Abu Musab al-Zarqawi-ansikt å knytte aksjonen til. Ingen sivile drepte, muligens fordi de hadde blitt advart av opprørerne på forhånd. Ingen vet hvor mange slike aksjoner det er i Irak for hver terroraksjon som rammer sivile irakere. Sannsynligvis langt flere enn vi vet om. Uansett hvilken vei fingrene til Rumsfeld måtte peke.

Yohan Shanmugaratnam

Utsettelse

Espen Løkeland-Stai

LO-leder Gerd-Liv Valla varslet på en pressekonferanse mandag at hun ønsker et pensjonskompromiss i Stortinget før valget. Dette anser vi som svært beklagelig. LO-ledelsen har tidligere argumentert for at saken skal utsettes, det er merkelig om LO nå skal ha hastverk for å få på plass et kompromiss med en regjering fagbevegelsen ønsker å bli kvitt. Vi ser ingen gode grunner til å vedta en pensjonsreform før valget, det finnes imidlertid svært gode grunner for å utsette saken til etter valget. For det første har regjeringens forslag til pensjonsreform med rette blitt karakterisert som det største privatiseringsprosjektet i nyere tid. For det andre har både SV, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet gått bort fra innstillingen de selv var med på i pensjonskommisjonen. En måned før behandlingen på Stortinget og ti dager før LO-kongressen, dukker det som troll av eske opp et nytt forslag fra LO-sekretariatet, en såkalt «folkepensjon». LO hevder selv at «den nye Folkepensjonen vil gi bedre pensjon for alle inntektsnivåer enn hva dagens folketrygd og de foreslåtte alternative modellene til pensjonsreform sikrer». Samtidig går LO-sekretariatet inn for store kuttforslag, de gir riktignok litt mer enn regjeringen, men det er betydelig dårligere enn i dag. Der regjeringen vil kutte 20 prosent vil LO kutte inntil 18 prosent. Kleiv Fiskvik i LO i Oslo trakk i Klassekampen i går paralleller til innføringen av folketrygda for snart 40 år siden. Etter at Arbeiderpartiet lanserte forslaget i 1963 ble folketrygda diskutert ved to valg. I grell kontrast til dette har flere partier nå altså forkastet pensjonskommisjonens forslag kun for å lansere nye forslag som skal berede grunnen for et hastevedtak i Stortinget, uten høring eller en bred diskusjon i valgkampen. Vi håper derfor at LO-kongressen ender med å legge et press på partiene foran behandlingen i Stortinget, ved å avvise kutt i pensjonene og kreve saken utsatt til etter valget.

Espen Løkeland-Stai