Runar Døving har nå prøvd seg med noen sleivspark rundt fotball to onsdager i Klassekampen. Først med noen forsøk på humoristiske betraktninger rundt hans manglende evne til å skrive noe om temaet i det hele tatt, og så et forsøk på å fylle opp plassen sin med sutring rundt dyre billetter og dyr kaffe. Jeg kan informere Døving om følgende: Du trenger ikke betale 165 kroner for en billett på Ullevål. Du kan få billetter til hundre kroner og faktisk menge deg med vaskeekte supportere, til forskjell fra din menging med tilskuerne på «VG øvre». VG øvre er ikke de dårligste plassene på stadion, som Døving skriver, men derimot i det øvre prissjiktet. Det skulle vel bare mangle så lenge brorparten av skriveriene så langt har vært våte drømmer om vip-plasser og gratis champagne. Kiosksalget på Ullevaal er det Lyn som står for. Hvis det eneste du får ut av å gå på en kamp med 15.000 tilskuere og en avgjørende scoring i det 89. minutt er sutring over dyrt og varmt mineralvann, så får du klage til Lyn ikke Vålerenga. Å klage på kommersialiseringen av idretten er en velprøvd øvelse, og jeg forstår at det er lett å ty til det når forbruksforskeren skal skrive om fotball, tydeligvis uten verken kompetanse eller interesse. Det er nå en gang sånn at hvis Vålerenga, som Døving oppfordrer til, skal «vise Cola fingeren», så må laget finne seg et annet sted å spille fotball, i og med at Cola sponser Ullevål stadion. Hvis Døving skal bruke sesongen på å klage på vond kaffe og dyr brus, er det nok av steder han kan dra uten å måtte gjennomlide en hel fotballkamp. Hva med Seven Eleven for eksempel? Jeg er en av dem som kjøper VG for å lese om fotball, og som leser Klassekampen hver dag for å lese om andre ting. Skal dere på død og liv skrive om fotball så kan dere finne en som ikke ser på det som en eksotisk opplevelse å dra på kamp. Eller så kunne dere jo overlate fotballen til avisene som bryr seg, og så trenger det ikke være en provokasjon å lese avisa hver onsdag.