Vi hadde spist middag, og noen kolleger jeg arbeider sammen med her i Den dominikanske republikk ville vise meg rundt i området i nærheten. Turen ble lagt nedover mot elven og slummen. Vi gikk mellom skitne brakker der altfor mange mennesker lever oppå hverandre, der ungene løper barbeinte over bossansamlinger langs grøftekantene, der reint vann er konstant mangelvare og kjøttmat en gang i måneden er en stor luksus. Jeg ble guidet omkring, med skamløs peking og framheving av den synligste fattigdommen i området. Den største severdigheten var en stakkars vanskapt jenteunge som ble vist fram med en blanding av forakt og fascinasjon. Hun hadde hareskår og forvokste, utstående øyne og lignet Kittelsens tegninger av byttinger og trollkjerringer. Så vidt jeg forsto på hennes fortvilte mor, led ungen av sykdommer som kunne vært stanset om hun hadde fått den medisinske hjelpen hun har rett på. I stedet blir hun nå offer i et daglig fesjå for nabolaget og besøkende bistandsarbeidere. Jeg skjønte altså for seint at dette ikke dreide seg om en vanlig ettermiddagstur. Dette var en omvisning forsøkt skreddersydd for å sjokkere en hvit, rik gringa til å åpne sitt hjerte og ikke minst sin lommebok. En slik tabloid, sensasjonell og individorientert kommunikasjon er sårt tiltrengt innenfor et verdensbilde der det er veldedighet som er svaret i møte med nød. I et slikt verdensbilde finnes ikke spørsmål om årsaker til fattigdom eller hvordan man kan forandre urettferdige systemer, fordi begreper om makt og undertrykkelse er fraværende. All lindring av fattigdom avhenger av å få vekket en velgjørers medlidenhet. Til det trengs den tabloide og til tider respektløse fortellingen som gir den rike onkel mulighet til å tre inn i handlingen som helt. Den sensasjonsbaserte framstillingen av fattigdom gjør rike onkel den tjenesten å skjule de større sammenhengene. Det som står tilbake er en underforstått og uuttalt antakelse om at fattigdom, i den grad fenomenet kan forklares som noe annet enn naturgitt, er et moralsk anliggende, et spørsmål om gode verdier. Fattigdom skyldes umoral, uforstand og uansvarlighet, og at folk stjeler og er arbeidssky, dårlig oppdragelse, skilsmisser og familieoppløsning. Fattigdom er i bunn og grunn en ganske selvforskyldt affære. Når «de gode verdiene» slik blir det viktigste leddet i kampen mot fattigdom, etableres det nære og hverdagslige som den viktigste forandringsareaen. Det er i familien og i hjemmet mennesket best kan gjøre en innsats for å forhindre tragediene tabloidene forteller om. Dette er en besnærende tanke for de mange som synes veien til politikerne og politisk forandring er veldig lang. Med hjemmet i fokus, blir det mulig for alle å gjøre en forskjell. Det blir mulig for alle å se sin kjedelige hverdag i et perspektiv som kjennes større, men som i virkeligheten er så oppsmuldret at enhver interessekonflikt blir umulig å få øye på.På ett nivå åpner altså den veldedige fortellingen for den rike heltens inntog. På et annet nivå gir den også mening for de mange hverdagshelter. Til sammen blir det en fortelling som usynliggjør og vanskeliggjør kampen for de store samfunnsendringer. Veldedigheten blir den eneste utveien fra fattigdommen det er mulig å tenke seg. Dermed blir manesjen åpnet for fattigdomssafari. Jenten med de store øynene fortjener noe bedre. For det blir ikke verdensforandring av sånt.