Anja SnellmanKortvingerOversatt fra finsk av Nøste KendziorPax, 2005Pinsen 1960 ble tre finske ungdommer på telttur ved Bodomjärvisjøen drept, og saken ble aldri oppklart. Denne virkelige historien er utgangspunktet for den populære finske forfatteren Anja Snellmans siste roman, «Kortvinger». Bakerst i boka skriver hun: «Den tragiske hendelsen er bakgrunnen for denne romanen, men med forfatterens frihet har jeg endret den virkelige historien slik jeg fant det formålstjenlig for mitt eget verk.»Hvordan er det så forfatteren har valgt å bruke historien? Snellman har ikke skrevet inn en mulig løsning på en uoppklart mordgåte, slik for eksempel Kerstin Ekman gjorde med «Hendelser ved vann» i sin tid. «Kortvinger» er ingen kriminalhistorie i vanlig forstand. I stedet er boka en fortelling om alt som kan skje i etterkant av en slik tragedie. Det handler om de ville ryktene, om utpekte personer som etter mange år i politiets søkelys til slutt tar livet av seg, om Hilkka, moren til to av jentene, som gleder seg over alle fæle nyhetsoppslag som gjør at det skrives mindre om teltdrapet, og som i samtaler med politiet tenker: «Let etter meg, jeg er like forsvunnet som morderen.» Det handler om etterforskeren Nurkka som er så god til å sette ord på det alle vil høre: «Han er alltid kommet godt overens med journalistene. Han er i stand til å velge de rette ordene, slike som journalistene straks griper fatt i og som siden sprer seg som løpeild over landet.» Nurkka stiller seg opp foran portrettet av president Kekkonen og forteller det finske folk at saken skal oppklares, landet skal ikke tape sin uskyld, men forbli «et trygt og sorgløst Finland». Som «Hudens tid», Snellmans forrige bok oversatt til norsk, er «Kortvinger» stramt komponert, med et nennsomt utvalg av detaljer. Det er for eksempel interessant at hun velger å beskrive en forandring i det finske samfunn ved å fortelle om de ulike presidentenes kjæledyr, fra Kekkonens russiske mynde via Koivistos mops («Landet bytter ut en russisk mynde med en fransk mops. Hva blir det neste?») til året da Ahtissaari tok over, og ingen skrev om hva som måtte være hans yndlingsdyr. Den viktigste historien i «Kortvinger» handler om Marleena, som i avisene ble kalt «det fjerde offeret». Det var nemlig fire jenter som dro på telttur sammen, men bare tre av dem ble drept. Marleenas store hemmelighet er at teltturen var hennes påskudd for et nattlig stevnemøte med biologilæreren Streng. Leger, hypnotisører og etterforskere prøver uten hell å få ut av henne hva som skjedde den natten, men alt hun kan huske er en rev og en svart fugl og at «månelyset sprakk og gikk i tusen skår som ingen vet hvor ble av». Marleena var riktignok lidenskapelig opptatt av insekter, men Streng presenteres egentlig ikke som et særlig troverdig kjærlighetsobjekt for den unge jenta. Han skildres stort sett som en litt stakkarslig fyr, alltid pustende og hviskende ned i sin fjorten år gamle elevs nakke: «Se, Marleena, Delphacidae-slektens bakfot, legg merke til den buede mothaken på sporen. Pusten hans på Marleenas hals, i nakken, mellom skulderbladene. Tenk, under jorda syder det av mer liv enn på jordas overflate, hvisket han i Marleenas øre og dekket ansiktet sitt med håret hennes.»Streng blir et talerør for den noe uklare insektstematikken som binder boka sammen, men som dessverre ikke utvikles til noe betydningsfullt. «Under jorda, under gressets bleke røtter skal vi bo i all evighet, og den lydløse molden vil omgi oss med varme hender, […] mørkets krefter er på jordoverflaten, under jorda syder livet», hvisker Streng mer enn en gang. Samtidig har etterforsker Nurkka en setning som han blir nødt til å gjenta resten av sitt yrkesliv, ettersom politiet ikke klarer å peke ut en morder: «Undersøkelsene i dybden er fortsatt i gang selv om det på overflaten ser stille ut iblant». Insisteringen på en sammenheng mellom insektenes liv, mordgåten og samfunnsutviklingen generelt forblir uklar, og igjen er det fristende å sammenligne med Ekmans bok. Der Ekman brukte botanikken og menneskenes forhold til naturen til å få sagt noe meningsfullt om et samfunn i forandring, virker Snellmans tematisering av naturen mer som insistering og pynt enn interessant analyse. Marleena ser for eksempel at det anlegges en golfbane rundt innsjøen hvor bestemoren i sin tid kjente alle plantenavnene og visste hva som skulle til for å få leve i fred med alver, tuftefolk og undersjøisk krøtter, og hun tenker: «I en innsjø kan man bade, i en innsjø kan man vaske seg og i en innsjø kan man hente vann. I en innsjø kan man speile seg. Dyrene slukker tørsten i innsjøen, fuglene kan lande der og hvile seg. På bunnen av en innsjø kan det finnes mange hemmeligheter.»Det mangler rett og slett noe på at beskrivelser som denne blir fullt så meningssvangre som man får inntrykk av at de er ment å være. At boka er både velskrevet og tidvis ganske spennende er ikke nok, når ideen som skal holde det hele sammen ikke er mer overbevisende.