I selvstendighetsåret 1905 hadde Norge et moderne og effektivt forsvar, i hovedsak bygget på europeiske forbilder. Men det hadde også et eksotisk forbilde, i en av den nyere histories fremste politiske pariakaster, de sør-afrikanske boerne. Opprustningen var riktignok en reaksjon på norsk maktesløshet og svensk arroganse i den såkalte konsulatsaken ti år tidligere. Norge hadde lenge villet opprette et eget konsulatvesen uavhengig av den svenske utenrikstjenesten. Men kong Oscar var uvillig og Venstre-regjeringen hadde den gang ingen makt å sette bak kravene. Retretten i konsulatsaken var hard å svelge her hjemme, særlig for de radikale miljøer i Venstre. Talerøret for denne delen av partiet het Den 17de Mai og var blant de organer som ropte høyest på en snarlig unionsoppløsning. Avisens kanskje viktigste penn var nasjonssamleren og målsaksmannen Halvdan Koht. Den senere historieprofessor og utenriksminister ble særlig kjent for sine lovord om den norske bonden og for ideen om nasjonal solidaritet på tvers av samfunnsklassene. Koht manet på denne tiden til solidaritet ikke bare nordmenn imellom, men til en videre solidaritet mellom «dei smaa folka», og særlig varme var følelsene for boerne og deres nasjonale sak i konflikten med England. Det sto om skjebnen til «eit av dei djervaste folk som soga veit um.» 1 Boerne i Transvaal og Oranje-fristaten hadde fra 1880-årene fått selvråderetten utfordret av britiske gull- og diamantinteresser. Det var den koloniale ringrev Cecil Rhodes som trakk i trådene. I 1895 fikk boerne også sin «konsulatsak», Jameson Raid