Tracy Chapman synger om det, Beverly Donofrio skriver om det, og de aller fleste av oss gjør det. Vi kjører bil. Enten vi sitter bak rattet, eller sitter på. Enten det er en romantisk kjøretur med bankende hjerter og håpefulle sinn, eller køkjøring fra jobb til barnehage og hjem og i seng. Vi kjører, er på vei fra et sted til et annet, i bevegelse. Å kjøre kan gi befriende frihet, å kjøre kan være like irriterende som et utilgjengelig myggstikk. Noen blir født i bil, mange dør i bil. Bilen er en del av livet, menneskets mest benyttede fremkomstmiddel, men den er fortsatt mannens domene. Kvinner kjører også bil i de fleste deler av verden, men bilen er udiskutabelt en maskulin rekvisitt. Mannen råner, biljakter, pusher speedometeret, griper kjærlig girstanga, fallossymbolet. Kvinnen kan sitte i passasjersetet, ligge halvnaken lett henslengt over et nypolert panser, friste menn til å kjøpe biler. «Oh, deilige hingst av en middelaldrende vomfeit mann, hvis du kjøper denne bilen skal du ikke se bort i fra at du får med ei barbiedukke som meg på en kjøretur», eller noe i den duren. Vi har ingen kvinnelig Petter Solberg, og folk ville måpt herfra til evigheten hvis ei dame sa til VG at Subaruen var hakket viktigere enn familien. Selvsagt finnes det flust av kombinasjoner av kvinner, menn og biler, men klisjeene er ikke tatt ut av lufta. Bilen hører mannen til. Fortvil ikke kjære kvinns, ingen regler unnslipper unntaket. Om vi ikke har tatt veien tilbake i praksis, så har det skjedd mye i teorien. Feminismen setter damene bak rattet. I tankenes verden entrer hun førersetet, vrenger kjærra ut på sin egen vei og gir gass. Masse gass. Likevel er det sånn at alle veibaner, kanskje spesielt de teoretiske, har statlige påbud. For madamen i førersetet reguleres bilturen av skilt og kjøreforhold. Vanskelig å orientere seg? Hopp inn, her kommer noen trafikkregler for kvinner som kjører på mannlig territorium, nemlig kongeriket Norge. Kvinner som forsøker å manøvrere i et patriarkat. Når vi snakker om veier må det aller først understrekes at likestilling ikke er en lineær prosess hvor vi beveger oss på en vei mot et mål, det likestilte landet. Denne metaforen har blant annet makt- og demokratiutredningen kritisert for å være en fiksjon. Vi kjører ikke på en brei vei mot likestillingens oase som flyter av sekstimersdager og likeverd. Nei, veien i tankenes verden må anses mer som selve livet, mens likestillinga for mange er oljen i motoren. Vi suser av gårde, men vuups – hva er nå dette? Fartshumper og enveiskjøring? Ustanselig må det bremses ned for høye humper midt i motorveien. For dårlig lønn, for lite makt, for mye omsorgsansvar. Hump, hump, hump. Istedenfor å brenne gummi på livets landevei, ligger vi i tretti i åttisonen. Kvinner skal helst kjøre i anvist retning, kvinner som konjunkturbuffere.