Skuespillernes Beckett
«Vente på Godot»Av: Samuel BeckettOversatt av Jan Erik VoldRegi: Stein WingeScenografi og kostymer: John Kristian AlsakerLys: Ulf BjørklidNationaltheatret, AmfiscenenDet hefter spesielle forventninger til en premiere hvor veteraner som Toralv Maurstad og Espen Skjønberg skal spille mot hverandre. Det er en god stund siden noen av dem sto på scenen på Nationaltheatret. Begge er omkring åtti; Maurstad litt yngre. Men det er heller ikke et hvilket som helst stykke. «Vente på Godot» er det 20. århundrets største klassiker, og et stykke som forlanger like store deler artisteri og autentisitet. Stein Winges styrke har vel aldri ligget i de intellektuelle fortolkninger eller sterke konsepter. Men denne gangen er det nesten som om regissøren har gjort en dyd av ikke å gi seg til kjenne. Under applausen kommer verken Winge eller scenograf John Kristian Alsaker opp på scenen, slik konvensjonen er. Alsakers scenografi legger tilsynelatende heller ikke sterke tolkningsmessige føringer. Men løsriver likevel stoffet forsiktig fra Becketts egne sceneanvisninger. Her befinner ikke Vladimir (Maurstad) og Estragon (Skjønberg) seg på landeveien, men i et byrom, kanskje i nærheten av metroen. Det er lite natur i Alsakers scenebilde. Den langstrakte scenen er rammet inn av tre vegger, med en rad små vindusglugger og to dører på kortsidene, og et lite kvadrat på langveggen bak. Gjennom det ser vi to ganger månen seile forbi og forsvinne – like raskt som i teksten (på noen sekunder), på slutten av hver akt. Vi er verken ute eller inne, verken oppe eller nede. Merkeligst er det at treet – en av Becketts mest kjente kulisser – er en skulptur av stål. I teksten er som kjent treet bladløst eller vissent i første akt, men bærer blader i andre. Her fungerer det nærmest som bilde på kortvarige trender: Som med en del offentlige utsmykninger virker designen datert. Med en fargeskala fra ultramarin og himmelblått til fiolett og grått, er lyssettingen litt for søt til å bli vakker. Scenebildet henspiller altså på kunstighet, men også på kunsten som et provisorisk rom eller tilholdssted. Det er, slik jeg ser det, det viktigste tolkningsgrepet i denne forestillingen, og litt etter litt forstår man hvorfor Stein Winge holder seg så beskjedent tilbake. Fra å gi inntrykk av overdreven respekt overfor stjerneskuespillerne, skal Winge få Skjønberg og Maurstad til å gi av seg selv. Men også Erik Hivju som Pozzo og Gerhard Bjelland som Lucky glimter til. Hivju stjeler sågar showet. Kanskje har allerede Jan Erik Volds nye norske tittel «Vente på Godot» vært med på å gi forestillingen retning? Infinitivformen framhever spillet eller aktiviteten i det å vente i større grad enn den innarbeidete «Mens vi venter på Godot». (Og utelater den sistes «vi», som innfører et annet perspektiv enn i originalen). For i denne forestillingen er det nettopp «spillet» som står i forgrunnen. «Ingenting å gjøre med det» lyder åpningsreplikken i stykket – og i kroppsspråket til Skjønberg slår denne replikken bølger ut gjennom hele forestillingen. Til tider opplever jeg Skjønbergs spill som nesten i overkant briljerende. Men på den andre siden skal den paradoksale dynamikken mellom det briljerende eller nesten kokette, og trettheten til Skjønberg eller Estragon, iverksette flere nivåer av spill. Både domino og teater: For det er en meget selvbevisst Estragon som spreller på livets scene, eller punkterer spillet med en håndbevegelse når han snur ryggen til. Becketts figurer er skuespillere, identiteter utskiftelige som et kostyme. Slik som i den music-hall-inspirerte hatteleken til Vladimir og Estragon. Men her er det i like stor grad snakk om Espen Skjønberg og Toralv Maurstads blikk på seg selv – og et yrke som er fullstendig absurd. Det er lettere, mindre melankolsk, men også mindre nakent enn Tom Tellefsens Beckett. Til gjengjeld minner Skjønberg og Maurstad oss om at vi må forestille oss Sisyfos som «lykkelig» (Camus). Selv om de er forferdelig trette …Man ville kanskje tro at «arrogante» Toralv Maurstad ble besatt i rollen som Estragon, men her spiller han den mer filosofisk anlagte Vladimir. Det er et heldig valg. Maurstad viser mykhet og undring, trekk som kunne bikket over i det sentimentale, men holdes i tømme av Maurstads utpreget analytiske rollearbeid. Det er en fryd å høre og se hvordan Skjønberg og Maurstad spiller pingpong, og hvor presist de omgås med dialoger og tekst. Maurstads spill mot salen framhever det teatrale på en tilsvarende måte som det billedlige i kroppsspråket til Skjønberg. Spillet mot salen gir også anledning til mange velkomne poeng, ikke minst på premieren. Når både Ap-partiformenn, kulturministere og kulturredaktører blir omtalt som disse «likene» og «denne myra». Det fins knapt den dramatiker som behandles med så stor respekt, ja faktisk bokstavtrohet, som Samuel Beckett. Det skyldes både språket og det at Beckett skriver så visuelt. Men som allerede antydet, er det en forestilling som tar seg friheter. Det viktigste er at Stein Winge ikke vil la seg binde av det såkalt absurde teatret som konvensjon eller form. I et sentralt bilde, under scenen med Lucky og Pozzo, sitter Espen Skjønberg med ryggen til publikum, slik at han danner en skarp silhuett mot den himmelblå bakveggen. Det vekker minner om Caspar David Friedrichs romantiske bilder. Ifølge en anekdote skal det ha vært Friedrichs «To menn ser på månen» som ga Beckett ideen til «En attendant Godot». (Noe som kan ha vært en av de mange apokryfe historiene Beckett visstnok gledet seg over å spre). Vladimirs stadige traving og kikking ut av de ugjennomsiktige små glassrutene, kan forstås som et litt ironisk eller absurd brukket bilde på den romantiske lengsel. Jamfør Jon Fosse. Det romantiske tilsettes altså en ironi. Var jeg blot en gran i skogen: Espen Skjønbergs Estragon ser faktisk iblant ut som en granstubbe! Fjorårets «Sluttspill» på Torshovteatret, i Ragnar Lyths regi, var også en forestiling som ville befri Beckett fra «museal» absurdisme. Det var også en utpreget skuespillervennlig iscenesettelse. Jeg opplevde ikke desto mindre at strykninger m.m. gjorde den til en Beckett light-versjon. Slik oppleves ikke «Vente på Godot». Kanskje fordi de aldrende skuespillerne midt i det hele viser en så stor ydmykhet overfor yrket. På premieren sporet man også nerver, noe som ga seg utsalg i mye suffli. En noe usikker første akt, og sterk stigning i andre. «Vente på Godot» kan utvikle seg mot å bli enda bedre.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent