Dette er et ran!
4. desember 1989 fant jeg en helt utbrent sølvgrå Volvo stasjonsvogn i Forskningsveien på Blindern i Oslo. Det var fluktbilen til en av Norgeshistorien største bankran, det såkalte «Tråkka-ranet». Jeg var bare ti år gammel og jeg hadde aldri sett en ekte ransbil før. Det var en pengetransport som var på vei fra Kreditkassen hovedkontor som ble ranet. I Tråkka på Slemdal ventet en stor trekkvogn av typen Ford Cargo på transporten. Idet pengetransporten kom, kjørte bilen rett inn i pengetransporten og ødela denne. Etterpå fylte de den sølvgrå Volvoen full med seks millioner kroner. Deretter kjørte de til Blindernveien, der de tente på bilen. Da jeg kom til åstedet, var bakken fylt med penger som bankranere i all fart ikke hadde rukket å få med seg. Før jeg løp min vei, fylte jeg lommene fulle med de tunge tikronemyntene. Verken jeg eller bankranerne ble noen gang tatt. «Alle som raner banker eller sloss mot loven lever ut de hemmelige drømmene til flertallet av befolkningen», sier historikeren Jonathan Davis. For ikke alle klassereiser ender opp på Universitetet. Noen ender opp i en istykkerskutte bil ved en Louisiana-motorvei. To år før Ronny Ambjörnson ble født i Gøteborg, sluttet en av historien mest kjente klassereiser. Bonnie Parker ble født 1. oktober 1910 i Rowena, Texas. Hun hadde jordbærblonde krøller og fregnete ansikt – og ifølge de som kjente henne «var hun vakker». Hennes far døde da hun var ung, og dermed ble hun tvunget til å jobbe som servitør for å livnære seg. Fattig og lei viste hun at livet hadde mer å by på. Clyde Chestnut Barrow vokste opp sammen med foreldrene og fire søsken i et bakrom på en bensinstasjon. Fattig og lei visste han også at livet hadde mer å by på. I 1930 startet de sin legendariske bankranerkarriere som for evig er foreviget av Arthur Penn i filmen «Bonnie & Clyde» fra 1967. 1930 var året etter at Wall Street kollapset og den store amerikanske depresjonen startet. I boken «The Lives and Times of Bonnie and Clyde» forteller E.R. Milner om hvordan depresjonens ofre følte at det kapitalistiske systemet sviktet dem. Derfor følte de at Bonnie og Clyde tok hevn på deres vegne. Eller som Milner skriver: «Mange hadde følt at det kapitalistiske systemet hadde blitt misbrukt av de store selskaper og myndighetene. Nå slo Bonnie og Clyde tilbake.»Hver gang det er dårlige økonomiske tider går ransstatistikken en vei – oppover. Ifølge avisarkivet Atekst har det aldri vært skrevet mer om bankran i norske aviser enn i 1992 – ett år etter at den store bankrisa toppet seg. Mange hadde mistet mye penger da de norske bankene falt under grepet av grådige japper – og kanskje sympatiserte mange innerste inne med bankranere. Ran har alltid hatt et litt romantisk lys blant folk som står på andre siden av skranken. Og særlig blant de revolusjonære. Bertol Brecht sa en gang «Hva er å rane en bank sammenlignet med å starte en?» Olsenbanden er et typisk eksempel «på den gode bankraneren». Han som aldri skader noen – bare sprenger skap. Da jeg var nitten år, var jeg for første gang offer for en «klasseraner». Jeg hadde akkurat flyttet til Hviterussland og sammenlignet med de andre jeg møtte var jeg motbydelig rik. En voksen mann satte en kniv mot magen min og fikk meg til å gi ham alle pengene mine. Han var en av de mange som mistet alt de eide under det store krakket i Russland 1998. Redselen satt i beina flere måneder senere, og kanskje fikk jeg en liten fornemmelse av hvordan det var å bli utsatt for et ran. På nyåret viste TV2 dramaserien «Ran». Der ser man fire gutters kamp for å få aksept og kjærlighet ved å tilrane seg den. I likhet med Bonnie og Clyde ender det med at de blir drept av politiet. Moralen er: Sosial status og rikdom kan ikke stjeles. Da ender det med fengsel og død.
Gunnar Thorenfeldt