Dirigentkulten
I sin musikalske poetikk skriver Igor Stravinsky om dirigenten eller det han kaller kapellmesteren: «Det er den romantiske musikken som har fått kapellmesterens personlighet til å svulme opp uten mål og måte slik at han, foruten den prestisje han i våre dager nyter på sitt podium som sørger for at blikket fanges av hans person, har fått rett til å handle etter forgodtbefinnende med den musikken som er ham betrodd.»Dette er ikke akkurat noe flatterende bildet av dirigenten, den store helten i det moderne musikklivet. Selvfølgelig er det preget av Stravinskys nøkterne holding til musikkutøvelse, men han peker like fullt på noe vesentlig, nemlig hvordan dirigenten setter seg selv i sentrum. Og det gjør han både ved måten han er plassert på i forhold til orkesteret og publikum, og gjennom sin utforming av musikken. Han er den eneste som står og han står alene. Han utstråler en enorm autoritet der han leder et orkester på nitti til hundre musikere der alle lystrer hans minste vink. Han er herre over musikkens liv og død. Med sine bevegelser styrer han både musikerne og publikum. Særlig gis han muligheten til å folde ut sitt ego etter pausen når han er alene med orkesteret. (Solisten spiller, som kjent, alltid før pausen.) Og at det er i den romantiske musikken han virkelig får utfolde seg, er heller ikke tilfeldig, da den er mye lettere å ta i bruk for dette formålet. Det er derfor ikke overraskende at det var gjennom komposisjoner av Mahler, Sibelius og Elgar at en av de mest karismatiske dirigentene i vår tid, Leonard Bernstein, utformet sin personlighet. Og personlig må dirigenten dirigere om han skal sette sitt preg på et verk han ikke har komponert selv. Bare på den måten kan han framstille seg selv som kunstner.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn