Sede Vacante
Paven er død, leve paven! Det er St. Peter, den første pave, hvis stol som står tom. Paven er død, og på samme måte som i et kongedømme så kommer det snart en ny pave. Det er klart det er en verdensbegivenhet at han dør og kommer igjen, men hvorfor har dette fått en så enorm oppmerksomhet? Ikke minst fra alle dem som verken er katolikker og/eller spesielt kristne? Paven har makt, men ikke så stor makt – tross alt. Jeg tror den enorme interessen kommer av at paven legemliggjør noe radikalt annerledes, noe som nesten ikke finnes mer i den offentlige rommet. For hvordan er det mulig at paven – Guds stedfortreder på jord – dør? Illusjonen av at et dødelig menneske kan fylle det evige embete, sprekker med jevne mellomrom. Dette manifisterer et essensielt trekk ved vår menneskeskjebne. I motsetning til alle andre dyr er vi helt avhengige av språk, tankegods og institusjoner som er tusener av år gamle. Selv om vi kontrollerer disse institusjonene mens vi er i livet, overlever de oss med så mange århundreder at det blir vanskelig å fatte tidsperspektivet for et dødelig menneske. Dette er Vatikanet seg meget bevisst. Pavestolen er faktisk noe så sjeldent som en stilling som har overlevd føydalstaten. Fra den tid man ikke anerkjente evolusjon, utvikling, omstilling og effektivisering som livets viktigste egenskaper. I Vatikanet – som i alle religiøse rom – er man opptatt av de evige verdier. De som aldri endrer seg, men er ledestjerner for menneskene i denne omskiftelige verden. En følge av dette er at Vatikanet snart er den eneste store institusjonen på kloden som ikke tar en titt på meningsmålingene før det uttaler seg. Mens politikk og salg snart er umulig å skille fra hverandre, og en politikers fremste egenskap er at han eller hun er flink til å selge sitt politiske budskap, er Vatikanet seg selv nok. Under føydalismen gjelder ikke «naturloven» om tilbud og etterspørsel. I lettelsen over å slippe ut av markedets grep, er det mange som overser Vatikanets klare begrensinger. For det er vel ikke sånn at tilbud og etterspørsel er noe negativt i seg selv, det blir først galt når det er den eneste verdien som gjelder. En annen følge av Vatikanets føydale arv er faktisk at moderne verdier som humanisme og demokrati ikke står sterkt. I nesten hele sin fartstid har Vatikanet anerkjent slaveriet. For dem som beklager seg over prestenes sølibat, er det bare å minne om at dette i mange århundreder var en skjebne langt å foretrekke fremfor en som kastratsanger. At kvinnesyn og rettssikkerhet ligger langt under det man finner i resten av den moderne og frie verden, er kanskje ikke uventet. Både Vatikanet og markedet vil ha oss til å tro på at vi må velge; føydalisme eller den sterkestes rett. Det er forståelig at kirken velger å holde igjen, og ikke gir etter for et konformitetspress. Men det blir en tragedie om den nye paven ikke forstår at han må nærme seg folkets moralske standard for i det hele tatt å ha en mulighet til å ta vare på religionens utrydningstruede verdier. Og dette gjelder ikke bare for katolikkene, men også i høy grad for kirken i Norge.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn