I en kronikk i Klassekampen onsdag 16. mars forfekter Tone E. W. Salomonsen og Kjartan Haugnes i Bergen SV et kritisk syn på satsingen på gasskraft som framtidig energikilde. De hevder gasskraftverk vil bidra til økt energiforbruk og at disse vil innebære en sovepute som utsetter satsingen på rene, alternative og fornybare energiressurser. De framstiller videre at økt utnyttelse av olje- og gassressurser er en fare for miljøet, og at gjenværende ressurser bør spares for framtidige generasjoner. Jeg vil i dette innlegget applaudere motivasjonen bak deres innlegg, nemlig en økt satsing på forskning og utvikling av rene, fornybare energikilder. Men fra et teknologisk og geopolitisk ståsted vil jeg også ytre min sterke uenighet i flere av kronikkens argumenter mot gasskraft. For det første må vi som nasjon innse at vi er et lite land i en stor verden som har en stadig økende hunger etter energi. Det blir naivt å diskutere energipolitikk uten å trekke fram globale trender, som de vi opplever i Kina, India og andre fremadstormende land i verden. Det er selvfølgelig viktig å ivareta miljøpolitiske prinsipper når vi planlegger framtida, men det hjelper lite å forebygge en mulig lavrisiko miljøkrise i Barentshavet dersom en høyrisiko energikrise er i ferd med å true både verdensfreden og miljøet på kloden. Derfor må vi ikke bare tenke globalt, vi må også handle globalt!