I Klassekampen pågikk det før jul en debatt om forbruk. Den debatten viser seg bare sporadisk i andre medier, til tross for forbrukets enorme betydning i et land som Norge, som i følge de nyeste tallene har verdens høyeste brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger. En halv million luxembourgere sniker seg tilsynelatende foran oss på rangeringen, men det skyldes et oppblåst BNP, ettersom mange mennesker jobber i landet uten å bo der. Filosofen Arne Johan Vetlesen og samfunnsviteren Erling Dokk Holm er blant dem som har ytret sin bekymring, både for forbruksvekstens økologiske skadevirkninger og for et mer selvsentrert og tingfiksert menneskebilde. Sosiolog Kjetil Rolness bekymrer seg ikke, men har smilt nedlatende til det han kaller forfallsprofetier. Tor Øivind Jensen fra Universitetet i Bergen hevder at forbrukerne stort sett er solidariske og miljøvennlige når de kjøper. (Men får problemer med å forklare at for eksempel flytrafikken i Norge er fordoblet siden 1990.) Forbruksforsker Runar Døving forstår uroen for veksten i forbruket som «middelklassens favorittperversjon», og forsker seg fram til at «forbruk ikke er syndig, men nødvendig». At et visst forbruk er nødvendig, hvis det da fins noen som har tenkt å leve, er det få som trekker i tvil. Diskusjon dreier seg om det fins noen grenser for forbruksnivået. Slike argumenter må vurderes uavhengig av om de måtte springe ut av en bestemt klassebakgrunn, perversjon eller angsten for synd. Endelige svar på debattantenes motiver kan normalt bare gis etter grundige samtaler med debattantenes behandlende psykiater eller sokneprest.