Som en konsekvens av den kalde krigens opphør har Norges strategiske omgivelser forandret seg dramatisk. Trusselen om storkrig mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, med Europa som krigsarena, er borte, og med den de samme supermaktenes stabiliserende kontroll over sine europeiske klienter. Dermed har Europas nasjonalstater gjenoppstått som selvstendige utenriks- og sikkerhetspolitiske aktører med større frihet til å forfølge egne interesser og med større ansvar for å ivareta egen sikkerhet. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er paradoksalt nok basert på det diametralt motsatte syn: Norske myndigheter synes å mene at landet har mindre handlingsrom som selvstendig aktør enn tidligere, og Norge tar mindre selvstendig ansvar for egen sikkerhet enn før, i den forstand at det norske forsvaret er gjort mer allianseavhengig enn noen gang etter annen verdenskrig. Den kalde krigens avslutning betegnet slutten på en 75 år lang periode, 1914-1989, der stormaktene var innviklet i «verdenskrig» med Europa som hovedarena. På mange måter har Europa dermed vendt tilbake til «normaltilstanden» fra før 1914. En viktig forskjell, påpekes det ofte, er at i dag er statene i Europa på en helt annen måte enn før bundet sammen i et forpliktende fellesskap gjennom organisasjoner som Nato, EU og Osse med FN som overbygning. Det har gjort at militær makt som politisk virkemiddel er fjernet fra europeisk politikk. Det er skapt et inntrykk av at nasjonalstatens rolle som aktør i internasjonal politikk er sterkt redusert og at reduksjonen fortsetter. Alle disse organisasjonene har imidlertid det til felles at de ble skapt som et resultat av den annen verdenskrig, og at de på mange måter reflekterte maktforholdene i verden i 1945. Når maktforholdene nå er helt andre, kommer samtlige organisasjoner under press. Internasjonale organisasjoner har dessuten det til felles at de aldri kan bli noe mer enn hva de deltakende stater ønsker at de skal være. Ingen av dem maktet å hindre krigen i det tidligere Jugoslavia, og i den første store internasjonale krisen etter den kalde krigen – situasjonen etter 11. september 2001 – var det ikke organisasjonene, men statene, som var de prinsipale aktører. USA utformet sin koalisjon mot terror ved direkte stat-til-stat-kontakt med ulike stater ut fra strategiske, militære og politiske vurderinger om hvem som kunne bidra med hva. Organisasjonene sprakk på kryss og tvers. Statene og ikke organisasjonene hadde overtatt initiativet i internasjonal krisehåndtering. At Nato og EU i etterkant er blitt tildelt mindre roller i Afghanistan og det tidligere Jugoslavia etter at hovedjobben er gjort, endrer ikke på dette generelle inntrykket.