Da jeg bestemte meg for å studere samisk, valgte jeg å begynne ved Universitetet i Tromsø. UiTø virket seriøs og lukrativ innen samisk utdanning og forskning. Men dette skulle vise seg å være langt fra virkeligheten. Det første semesteret på nordsamisk grunnfag var vi ca fem studenter som fulgte forelesningene, det andre semesteret var vi bare to. Selv om det var blitt lovet at vi skulle få fortsette med mellomfag i nordsamisk, ble dette en forholdsvis lunken opplevelse. Etter mye om og men fikk vi tilbud om mellomfag halvannet år etter grunnfaget. I vår fortvilte og desperate situasjon etter å få fullføre utdanningen på normert tid, hadde vi (som fullførte grunnfaget) godtatt at antallet undervisningstimer skulle være lavere enn ved et «vanlig» mellomfag. Videre forsinkelser ville medføre ekstra utgifter i forbindelse med studiene, noe som vi begge helst ville unngå. Grunnen til et lavere timeantall er at UiTø mangler forelesere på dette nivået, og færre timer ble sett på som eneste løsningen universitetet hadde å tilby oss – noe som i seg selv er skammelig for en institusjon som påberoper seg status som samisk universitet. Vi var ni studenter som begynte på denne amputerte versjonen av 2000-emne i samisk (tidligere mellomfag, 30 studiepoeng), men studiesituasjonen ble ikke bedre selv om vi var flere studenter. Vi hadde tre undervisningsuker, til sammen 65 timer. På 65 timer skulle vi lære det man vanligvis bruker ca 125 timer på. I to av emnene hadde vi en foreleser fra Universitetet i Oulu, og veiledning i forbindelse med pensum og oppgaveskriving var av en meget beklagelig karakter, nærmest fraværende. Veiledningen skjedde bare via e-post, og umuliggjorde dialog mellom veilederen og studenten i forbindelse med oppgaveskrivning. I et av emnene, lule- og sørsamisk i et komparativt perspektiv, var det bare én av ni studenter som besto. Det var også dårlige resultater i samisk språkhistorie hvor de fleste fikk karakteren F. I emnet urfolkslitteratur fikk heller ikke alle studentene skrevet ferdig hjemmeeksamen. Disse karakterene er en klokkeklar indikator på at det er noe galt med undervisningsopplegget. Slike resultater tiltrekker seg ikke akkurat studenter til Tromsø for å studere samisk. I samisk strategiplan for Universitetet i Tromsø er et av punktene at de skal: «Rekruttere samisk ungdom til studier ved Universitetet i Tromsø», noe de overhodet ikke gjør på denne måten, tvert i mot. UiTø mister studenter når de gir studentene som virkelig ønsker å studere samisk, et så dårlig tilbud. Samiskutdanningen ved universitet har heller en motsatt effekt. Universitetet fungerer demotiverende for studenter som ønsker å gi det samiske språk et løft inn i framtiden, noe som kan medføre at man heller slår inn på andre fagområder.