Verdier er i vinden for tida. Derfor er jeg glad jeg en gang studerte marxistisk sosiologi, og lærte om forskjellen på bruksverdi og bytteverdi. Selvfølgelig vet jeg at de fleste som sier «verdier» i dag mener «moral», men dem om det. La oss ta det enkelt: Bruksverdien er den egenskapen ved en ting som gjør at vi trenger den. (Ja, jeg vet også at det er noe som heter symbolske verdier, men det er vår tids melodi.) Bytteverdien er den prisen vi er villige til å betale. Salige (eller usalige) Marx laget også noen vidløftige formler for å bestemme forholdet mellom bytteverdi og bruksverdi. De gjorde sitt til å rote til hele marxismen, men det er en annen historie. Problemet med bruksverdier er at de er vanskelige å sammenlikne. Hva er mest verdifullt av spiker og trikkereiser? Vinterjakker og avispetiter? Det kommer an på hva du trenger. Bruksverdier kan ikke tallfestes. Bytteverdiene kan man derimot regne om til valuta, sette tallene inn i store regnestykker, og få svar med to streker under. Det er sånt økonomer driver med. Problemet er bare at bytteverdien er en utvendig egenskap. Den sier ikke noe om hva som gjør deg glad, mett eller tørr på beina. Eller hva som gjør livet verd å leve. Skal du oppnå noe av dette, må det bruksverdier til. Vår tids økonomer har løst regneproblemet som fikk Marx til å snuble, ved å se helt bort fra bruksverdiene. Når en vanlig økonom sier verdi, mener han pris. Det er helt i orden det, hvis han nøyer seg med å være kasserer. Men som kjent vil en moderne økonom være sjef. Resultatet ser vi overalt: En matindustri som stapper i oss mat som gjør oss feite, slappe og sukkersyke. Massemedier som fyller hodene våre med dilldall, klisjeunderholdning og industrisport. Myndigheter som krever at vi skal holde oss oppdatert om strømprisene, i stedet for å bruke livet på kunst, vitenskap og politikk. For å overleve i et sånt system, må hver og en av oss innføre et ekstremt kontrollregime i våre egne liv: Telle kalorier, passe treninga, skru av tv, sjekke kontoen. Den som mister selvkontrollen, blir utstøtt som taper. Slik ser det ut i økonomenes paradis. For oss som er dømt til å henslepe våre liv i dette paradiset, er det et forgylt, absurd mareritt. Fordi alle mål blir satt ut fra bytteverdi, og ikke bruksverdi. Kanskje verdier har noe med moral å gjøre, likevel.