Henrik Rafaelsen går ned på alle fire og utstøter et dubbet løvebrøl under skrøna om bukkerittet på Gjende. Det er et av mange frekke regigrep fra grenselandet mellom dyr og menneske som gjør inntrykk i «Peer Gynt»-oppsettinga på Det Norske Teatret nå. Også den unge hann-torsken brøler, dersom en skal tro en opplysning fra Aud Vold Soldal ved Havforskningsinstituttet til NRK Finnmark: «Under gytesesongen i mars-april i Lofoten, særlig om natten, er brølet fra torsken så høyt at lyden blokkerer ubåtenes sonarsystemer», hevder hun i en notis i Aftenposten 21. februar. Det må vel være sant, når en havforsker sier det. Et par reisebilder som er blitt stående i minnet: Gjennom høyttalerne som er montert utenfor et digert akvarium i Brooklyn hørte jeg hvalen gi lyd fra seg. Det var spesielt å se det digre pattedyret fanget der inne bak akvarieglasset, og det var gripende å høre låten hans, ensom og uten make som han var. Da jeg hørte hvalen brølesynge, rørte det ved en streng dypt inne. Det var i november 1980, og vi var tre unge norske forfattere som noen uker bodde på Chelsea Hotel i New York. Et av høydepunktene fra det som skulle bli en reise som forandret retningen på livet, var kvelden da vi tre som de eneste hvite i et hav av svarte ungdommer hørte på en debatt om den afroamerikanske litteraturens framtid under tittelen «Svart renessanse eller revolusjon?» Det var i en diger, fullpakket sal på Columbia-universitetet, med James Baldwin, Toni Morrison og Amiri Baraka som innledere. Brølet fra den salen husker jeg. Den rare følelsen av å være tre unge hvite menn i et bølgende svart fellesskap, midt i Harlem. Hvor oppmerksom du i den situasjonen ble på låtene fra de andre unge mennene, nå da det brått var du som var i mindretall, og ikke omvendt.