I forbindelse med utnevnelsen av Gunnar Stålsetts etterfølger som biskop i Oslo har Høyre tydeligvis bestemt seg for at dette er en ikke-sak for regjeringen. Partiet Høyre vil overlate meninger om dette til KrF. Dette tydeligvis fordi spørsmålet, dersom det ble realitetsbehandlet, vil kunne splitte regjeringen. Og man splitter ikke et regjeringssamarbeid på grunn av peanuts. Peanøttene består, som alle vet, av de homofile og deres stilling i kirken. For valget av ny biskop i Oslo dreier seg nettopp om dette. Saken er ikke viktig nok, forlyder det fra Høyrekant, til at den er verd en regjeringskrise. Mon tro hva som i det hele tatt er verd en regjeringskrise for tiden. Men Høyre har, i kraft av sin liberale forankring i borgerskapet, flere profilerte homoseksuelle politikere enn noe annet parti. Den første åpne homofile statsråd i norsk historie kom nettopp fra partiet Høyre. Og det er ingen tilfeldighet, idet avvik av ymse slag gjerne vil møte større toleranse i de høyere sosiale lag enn i de lavere. Men alt slikt bør helst være en privatsak. I KrF derimot, er ikke folks private adferd noen privatsak. De vil ha en garanti for at alle prester som står på prekestoler i Norge er heterofile. Og denne har de fått, idet de tvang inn i Antidiskrimineringsparagrafen en klausul om at kirkesamfunn er unntatt fra den. KrF har sørget for at det i dag er lovfestet adgang til yrkesforbud for homofile i kirken. Her foregår i dag en moderne hekseprosess mot homofile i Den norske kirke. Folk mister jobben fordi de er homofile. Høyre kan mene så mye de vil at homofili er en privatsak. Og det er den jo. Men når man på grunn av en rent privat sak – nemlig ens kjærlighetsliv – blir forfulgt, nektet jobb, så er det ikke noen privatsak. Å overlate en slik gedigen urett til en regjeringspartner for selv å beholde regjeringsmakten er en uhyrlighet.