George Monbiot pekte nylig i en artikkel i Klassekampen på medienes rolle når det gjelder fortielse, fornektelse og neglisering av klimatrusselen. «Det vitenskapelige samfunn har oppnådd konsensus» sa den britiske regjeringas vitenskapelige sjefsrådgiver, professor David King i overhuset i mars, og la til: «Jeg tror ikke at det blant forskerne er noen diskusjon om hvorvidt global oppvarming skyldes menneskeskapte effekter. Den er menneskeskapt og essensielt forårsaket av brenning av fossilt brennstoff, økt metanolproduksjon.» Dette viser at innen det vitenskapelige miljøet, hersker det meget sjelden tvil om denne sammenhengen. Forskjellen finnes i den britiske mediaverdenen, sier Monbiot. Stort bedre er ikke mediesituasjonen i Norge. Spørsmålet blir om norske medier har som en skjult agenda, som går ut på å dysse ned, berolige, dekke over enhver alvorlig miljøtrussel? Dette i god gammel Tsjernobyl-stil. Da var situasjonen den at avisene i resten av Europa hadde en rekke artikler om katastrofen – hva som som hadde skjedd, hvilke eventuelle forholdsregler alle burde ta, hvilke stoffer som var sluppet ut etc. Norske medier reagerte samstemt i retning av sterk nedtoning av ethvert faremoment i forbindelse med ulykken. Stort sett det eneste som kom fram var løst snakk om stoffet cesium, mens det i virkeligheten ble sluppet ut meget farligere stoffer, med atskillig lengre halveringstid. Til tross for at Norge ble hardere rammet av katastrofen enn noe annet land i Europa, inntok mediene gjennomgående en servil, ansvarsløs og neglisjerende holdning. Bedre var det heller ikke under Altakampen (med et hederlig unntak; avisa Altaposten). Ville man vite noe mer, måtte man lese utenlandske aviser, der saken som nesten skapte borgerkrigslignende tilstander ble vesentlig bedre belyst! Når norske mediainstitusjoner tar seg den frihet og neglisjere såpass alvorlige trusler, er det flere og flere spør seg om de er rykket opp i divisjon, fra fjerde til første statsmakt!