Cecilie Høigård kommenterer 15. februar mitt innlegg vedrørende oppslag i Klassekampen 5.2 om økt bruk av fengselsstraff. Høigård har mange interessante synspunkter, som plassen ikke tillater at jeg kommenterer her. Jeg vil begrense meg til noen tilleggskommentarer til spørsmålet om bruk fengsel har økt når det gjelder unge, samt knytte en kommentar til det å bruke lange tidsserier over domsavsigelser som grunnlag for vurderingen. Svaret vil selvfølgelig avhenge av hvilket tidsperspektiv man legger til grunn. Med forbehold om at Høigård er korrekt gjengitt, var motivet for mitt innlegg å nyansere påstander om at flere og flere unge blir en del av fangebefolkningen og at rekrutteringen til fangebefolkningen i stadig større grad skjer blant unge menn. For en leser kan slike utsagn neppe oppfattes annerledes enn at dette er en utvikling som pågår. Som jeg viste i mitt forrige innlegg, gir antall innsettelser og beleggstall de tre siste årene ikke grunnlag for en slik oppfatning. Antall innsettelser avspeiler både domsavsigelser og varetekt og gir dermed et mer komplett bilde av hvor mange unge som faktisk havner i fengsel. Dersom vi ser på utviklingen litt lenger tilbake enn siste tre år, inntraff en midlertidig økning i antallet fengslinger av unge under 21 år i perioden 1998 til og med 2001 fra litt over 1000 til nesten 1300 per år. Økningen i 2001 skyldtes en relativt stor økning i antall fengselsstraffer det året, trolig på grunn av økte ressurser til avvikling av ubehandlede saker ved domstolene. Ser vi siste tiår under ett, er utviklingen samlet sett forholdsvis stabil med rundt 1000 innsettelser per år. Antallet fengslinger av unge var likevel litt lavere i 2004 enn i 1994, 988 mot 996. Dersom vi sammenligner med folketallet for unge i samme aldersgruppe, er andelen unge som fengsles tilnærmet uendret siden 1994, cirka 3 per 1000 innbyggere. Vurdert i et tiårsperspektiv er det med andre ord heller ikke grunnlag for en konklusjon om økende antall eller andel innsettelser av unge i fengslene (kilde: kriminalomsorgens etatsregister/SSB). Når det gjelder økningen i antall ubetingede dommer generelt og mot unge under 21 år siden 1960, er ikke økningen så stor som Høigård hevder. Så vidt jeg kan se, bygger Høigårds beregninger på tall som er publisert i hennes bok «Gategallerier». Tidsserien måler imidlertid ikke konsekvent samme fenomen ettersom tallene fra 1960 til og med 1996 ser ut til å gjelde forbrytelser, mens tallene fra og med 1997 også inkluderer fengselsstraffer for forseelser. En mer korrekt sammenligning ville for eksempel være å sammenligne antallet dommer i forbrytelser de senere årene mot antallet i 1960. Jeg er helt enig i at antall fengselsstraffer sier noe vesentlig om et samfunns vilje til å bruke straff, men det er tvilsomt om kulturelle og samfunnsbestemte motiver og beveggrunner for en fengselsstraff i 1960 er helt sammenlignbare med en fengselsstraff i dag. En dommer som avsa en ubetinget fengselsstraff i 1960, avsa en dom der dommeren visste med stor sannsynlighet at vedkommende havnet i et fengsel preget av et ødeleggende isolasjonsregime, som er nokså langt fra situasjonen i dag. I dag avsies fengselsstraffer ikke ensidig ut fra et ønske om å påføre straff. Andre motiver og vurderinger blander seg inn, for eksempel et ønske om å stoppe en pågående kriminell karriere og rusmisbruk, kanskje med mulighet for behandling eller annen oppfølging i eller etter fengsel. Men dette er et stort tema som sprenger grensene for Klassekampens debattsider. Ragnar Kristoffersen er forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter