Lars Norén:«Krig»oversatt av Kjell AskildsenRegi: Björn MelanderScenografi: Jan ÖgvistNationaltheatret, AmfiscenenLars Noréns «Krig» handler om en ikke nærmere bestemt krig, eller borgerkrig, men mye peker mot Bosnia. I åpningsscenen virker imidlertid alt ganske normalt: To tenåringsdøtre (Henriette Steenstrup og Birgitte Larsen) digger Metallica, knuffer og erter hverandre. Som så mange søsken, er de kranglevorent uenige om alt – også om hvorvidt faren deres er død eller vil komme tilbake. Anne Krigsvoll er en bisk mor, som traver opp og ned med noen vaskebaljer, og har tankene sine et helt annet sted. «Krig» utspiller seg ikke ved fronten, og inneholder verken krigshandlinger eller vold. Det foregår dels på et gårdstun, dels inne i huset, men Norén er tilbakeholden med sceneanvisninger og informasjon. På Amfiscenen tegnes rommet i grått, med noen murflater og et par høye gjerder. Sceneskift markeres bare ved at personene sitter i plastikkstolene når de er ute, og ligger eller sitter på madrassene når de er inne. Mens rekvisittene er på scenen hele tiden. Scenerommet fungerer som tilstandsbeskrivelse og som et fotografisk negativbilde. En bærende metafor i Noréns skuespill gis med eksposisjonen av faren. Her ser vi han komme inn på scenen fra venstre, før han stanger mot nettinggjerdet og vi forstår at han er blind. Et av de sterkeste øyeblikkene i forestillingen er entreen til faren i Øystein Røgers skikkelse. Ikke minst fordi den gir oss en forutanelse om at han alltid kommer til å bli værende på utsiden av familien sin. Med farens hjemkomst gir Noréns stykke også assosiasjoner til den greske familietragedien, ikke minst «Orestien». For, som med Agamemnons hustru, har kona innledet et forhold til svogeren (Fridtjof Såheim), mens mannen var i krigen. Norén viser de menneskelige konsekvensene av krig for sivilbefolkningen eller i familien. Vi er lysår unna ideen om at krig styrker den moralske beredskapen og sammensveiser familien eller «oss». «Krig» er derfor også et stykke om skyld, hvor Norén gir oss en fornemmelse av at fallet utspiller seg rett foran øyene våre. «Krig» står i forlengelsen av de minimalistiske stykkene Lars Norén har skrevet de siste årene. Rollene kalles bare for B, C, A, D og E i manuskriptet, selv om flere av dem gis navn i dialogene. På den ene siden er personene redusert til bokstaver, eller sifre, som i en statistikk, på den andre siden skildres de som vanlige, individualiserte personer. Faren er både en «Everyman» og en såre normal mannssjåvinist. Som med Lars Noréns «Personkrets 3:1» – som både henspiller på sosialdistrikt i Stockholm, og på kretsene i Dantes komedie – befinner vi oss kanskje i et skyggeland eller dødsrike. Det markeres ved at faren i stykket er blind, og av den eneste trøsten han har til sin yngste datter: «…vi är skapade av Gud och en dag kommer vi att återvända till honom… och stanna där.» [sitert etter originalmanuset]. Farens blindhet gir Norén anledning til å holde ham i en uvitenhet om konas forhold til broren. Faren har en intuitiv følelse av å bli lurt, samtidig som Noréns dialoger preges av at personene hele tiden holder noe tilbake. Døtrene kjenner selvsagt til morens forhold til onkelen, og ser hvordan hun fører faren bak lyset. Men uansett hva døtrene sier, vil det innebære et svik mot én av foreldrene. Døtrene holder også verre hemmeligheter tilbake: Den eldste av dem selger seg til soldater. Den yngste solgte seg første gang allerede som tolvåring. Som med det utsparte scenebildet lekkes informasjonen gradvis, inntil faren sitter inne med «hele» sannheten. Like gradvis skal stykkets fysiske virkelighet og verden tre fram for oss. Scenograf Jan Ögvist, lar rommet få en grålysningskarakter som gir oss følelsen av å se med «(the) mind's eye», som Hamlet sier. Lars Noréns dialoger er som vanlig (heldigvis) ikke frie for humor, og de mange unnvikelsesmanøvrene til moren og døtrene balanserer deres lakoniske og usminkete replikker, og abrupte, brutale bekjennelser. Samtidig kan «Krig» nesten virke litt skrint, fordi så mye holdes tilbake. Det stiller store krav til iscenesettelsen, og krever en spillestil som kan fange inn det dobbelte perspektivet. Anne Krigsvoll som moren er den av skuespillerne som kanskje i størst grad investerer et levd liv i rollen. Slik blir også moren den mest utleverte, og mest «usympatiske». Hun virker forherdet og tilsynelatende helt uten omtanke for andre, inntil vi hører at hun ikke kan flykte med elskeren, fordi hun ikke har mage til å forlate døtrene sine. Denne konflikten kan bringe tanken til Bertholt Brechts «Mutter Courage», der kokken Pipe-Peter på en liknende måte forsøker å overtale Courage til å reise med ham, og overlate datteren, den stumme Katrin, til sin egen skjebne. Regissør Bjørn Melander ser parallellen, men trekker samtidig koblingene til «Mor Courage» altfor langt. Et sted lar han for eksempel den yngste datteren slå på vannbøttene – slik Katrin slår på tromme på hustaket, hos Brecht. På den måten viser Melander publikum at jentungen holder på å slites i filler av alle løgnene. Verre er det når Melander lar den eldste datteren synge en soldatsang, som om han forsøker å legge inn brechtsk «verfremdung». Men Henriette Steenstrup synger med innlevelse, og opptrinnet oppleves som et merkelig stilbrudd; fullstendig out-of-character for en tenåringsjente som går i miniskjørt og digger Metallica. Lånene fra Brecht innebærer en form for anti-illusjonisme som forutsetter at stykkets verden skal demaskeres, både som ideologi og teaterillusjon. Hos Brecht gjelder det blant annet den ideologiske villfarelsen at Courage tjener på krigen. Men slike diskusjoner har lite å gjøre med Lars Norén, som heller ikke har skrevet et intellektuelt opplysende eller episk antikrigsstykke. I Bjørn Melanders hender fører henspillingene på Brecht-tradisjonen til at forestillingen blir for mye teater. Jeg tror «Krig» kunne tjene på at skuespillerne i en viss forstand viste rollene, at de holdt en beskjeden avstand til erfaringer som ligger hinsides det noen av oss kan forestille seg på kroppen. Men likevel tror jeg skuespillerne i en eller annen stilisert forstand burde illudere og vise hvordan krigen bryter menneskene ned, rent fysiognomisk. Det er mulig Bjørn Melander har ønsket å unngå «sosial-kitsch», men personene (skuespillerne) virker i overkant friske og sunne. Snifferne utenfor Nationaltheatret står Noréns «Bosnia» mye nærmere. Det innebærer ikke at forestillingen er dårlig spilt, ikke gjør inntrykk eller mangler spenning. De sterkeste øyeblikkene står Øystein Røger for, når han bare står der, nærmest som strek i rommet, eller en Beckett-figur. Røger overbeviser likevel ikke helt når han viser farens brutalitet. I scenen hvor han vil «eie» kona, mens Anne Krigsvoll ligger med sammenbitte tenner og gruer seg, lyder det ikke helt troverdig når Røger ler: «Man kan da ikke voldta sin egen kone». Kanskje Norén noen ganger smører litt for tjukt på. Stykkets sluttreplikk, der broren sier at han ble tvunget til å piske sin egen sønn til han døde, klinger heller ikke helt overbevisende her. Og den er nok også fra Noréns side for mye effekt.«Krig» er likevel en viktig forestilling, og ikke minst er det et spennende stykke. Lars Norén gir oss nærmest følelsen av å overvære et metafysisk fall. Noe som foregår her og nå – og hver gang det er krig.