«Den gråtende engen» (Trilogia I: To livadi pou dakrizi, Hellas/Frankrike/Italia 2004)Regi: Theo AngelopoulosManus: Theo Angelopoulos/Tonino Guerra/Petros Markaris/Giorgio SilvagniMed: Alexandra Aidini, Nikos Poursanidis, Giorgos Armenis og Vasilis Kolovos2 t. 49 min.6 stjerner«Tar jeg ett skritt til, er jeg et annet sted». Disse ordene har gått igjen i flere av filmene til auteuren Theo Angelopoulos, nå aktuell med en ny film i en trilogi om det greske 1900-tallet, «Den gråtende engen». Eksil, grenser, konsekvenser av krig og reisen som symbolsk odyssé for individuelle åpenbaringer er Angelopoulos' primære temaer, alltid med et politisk bakteppe og filmet i en særegen, episk stil. Grekeren debuterte i 1970 med «Rekonstruksjon», men Angelopoulos er nok mest kjent for de to forrige filmene, «Odyssevs blikk» (1995) og «Evigheten og en dag» (1998). I tillegg er også «Skuespillernes reise» (1975) og «Storkens nølende steg» (1991) mesterverk i moderne europeisk film.«Den gråtende engen» utspiller seg i årene 1919-1949, fra en gruppe opprinnelige grekere ankommer Hellas på flukt fra Odessa og den russiske revolusjonen, til slutten på den greske borgerkrigen med de kommunistiske rebellenes fall. I sentrum for handlingen står Eleni (Aidini), som blir funnet i Odessa som tre-åring og adoptert av en gresk familie. Forbudte følelser oppstår mellom Eleni og husets sønn Alexis (Poursanidis), og Eleni må selv gi fra seg tvillingsønnene hun føder som ung tenåring. Noen år senere flykter Eleni og Alexis sammen på Elenis bryllupsdag, da hun står brud for adoptivfaren Spyros (Kolovos).Eksilet blir dermed igjen midtpunktet for Angelopoulos' film, selv om selve reisene ikke er like tydelig artikulert som i tidligere verker. Eleni, for øvrig Angelopoulos første feminine protagonist siden debuten, blir sentrum for de sterke følelsene Angelopoulos formidler i «Den gråtende engen», skildret som en elegisk-melankolsk sørgemarsj av monumentale proporsjoner. Eleni Karaindrous musikk er sterkt delaktig i denne vakre grunntonen, da melodiene hennes utspiller seg i perfekt harmoni med bildene. Karaindrou har arbeidet med Angelopoulos på hans seks siste filmer, og selv om musikken virker som en underbevisst guide til våre følelser, har den samtidig en selvstendig funksjon, og kan regnes som en egen aktør i filmen.