Og det første som må sies om den, sier Jens M. Johansson (og flere andre jeg har snakket med, for den sakens skyld), er at disse første bøkene til Espen Haavardsholm er utrolig gode. Det er så bra! Disse bøkene gjelder i aller høyeste grad ennå. De banker og banker og banker og banker. Selv om Haavardsholm (desverre?) forlot dem. Selv om han skrev «Historiens kraftlinjer» i 1975 og forlot dette første språket og litteraturen sin. Og var det dumt? Var det ikke det? Eller var det nødvendig? Det var kanskje det? Bør noen gå tilbake å plukke opp igjen tråden? Banke mer, der Haavardsholm ga opp nevene?