Februar er Fedrelandets måned. Her i Den dominikanske republikk henger det flagg overalt. Skolene feirer og statens menn går parade i gatene. Også reklamene spiller på nasjonalistiske strenger: «Jeg er god, jeg er dominikaner!» er et slagord som slår an, det være seg for tyggis, bukser eller øl. På et kontinent der det meste er en blanding av europeisk, afrikansk og indiansk tradisjon, kunne en tro det var vanskelig å bygge identitet etter noe såpass tilfeldig som landegrenser. Men nei, «Patria ó Muerte» – fedrelandet eller døden, heter det. Så også i Den dominikanske republikk. Å være dominikaner betyr per definisjon å heve seg over det opprørske, primitive barbariet og i stedet velge kultur og sivilisasjon.