Hurra! 2005 er året da en hver nordmann med respekt for seg selv og sitt fedreland burde spise Grandiosa med stor ærbødighet. Vi har nemlig vært en fri nasjon i hundre år, og siden 1905 har Norge gått fra å være stygg andunge til å bli vakker velferdsstat. Hurra! Og til høsten er det Stortingsvalg, og vi kan vifte med både flagg og stemmesedler. Problemet er bare at folk driter i politikk. Nordmenn kobler ikke det å stå i kø i en svett gymsal med ytringsfrihet. Kommunevalget i 2003 var rekorddårlig; ikke siden 1922 har nordmenn vært mer tiltaksløse. Demokratiet Norge vrir seg i smerte! Burde kanskje Kjartan Salvesen bli statsminister, da han som vinner av Idol 2004 fikk mye flere stemmer enn det Kjell Magne noen gang kommer til å få?Skal det være håp for det norske demokrati, må politikere tørre å tenke nytt. Høyre inviter til partimøte der gratis middag loddes ut, i tillegg til at plakater der middelaldrende ministere hopper bukk over hverandre er i omløp. Politikk skal bli gøyalt igjen. Og Erna kniser «se, så moro vi har det når vi diskuterer forsvarsunderskuddet!». 2005 er også året da TV-mediet for første gang dras inn i valgkampen, og jeg anbefaler politikere å lære av suksesshowet Idol når valgkampen skal vitaliseres. Politikk er jo litt som showbiz: skal du klatre til topps på Løvebakken må du ha både vinnersmil og pokerfjes. En valgkamp basert på Idoloppskriften blir derfor garantert suksess. For røk Idol-Maria ut i fjor grunnet den blonde afrosveisen? Og vil KrF-Lilletun komme inn i bunaden sin i mai? Kjør valgopptelling i Spektrum med Dorthe Skappel som programleder, så kan Kurt lansere sin nye singel og vips så er politikk igjen samtaleemne på trikken. Og oppslutningen vil bli rekordhøy. For Norges nye regjering kan faktisk være bare noen kjappe tastetrykk unna: «send parti og navn til 2005»! Men få nå fart på sakene, demokratiet Norge vakler! Ragnhild Lorentzen er student
RV vil ha ny politikk!
Arild Rønsen og Hans Ebbing spør på kvar sin kant om kva RV eigentleg meiner om regjeringsspørsmålet etter valet til hausten. Dei viser til eit innlegg frå Asgeir Bell i Rogaland RV, der han skriv: «Vi oppfordrer SV til å legge bort alle planer om å danne regjering med Ap.» Dette er ikkje RV si line. Denne haldninga vart nedstemt i vårt landsstyre. RV vil ha vekk den regjeringa som sitt no, og dermed støtta opprettinga av ei «venstrekoalisjonsregjering». Dette er naudsynt som ein del av ein forsvarskamp for velferdsstaten, som høgreregjeringa har hastverk med å avvikla. Og ja, dette gjeld sjølv om denne regjeringa blir styrt av Jens Stoltenberg. Men diskusjonen stoppar ikkje der. Som folk både i LO og Attac har peika på, er det sentrale ved valet at det vert ei endring av den politiske kursen, ikkje at ein bytter mannskap i toppen av departementa. Og det er her Rønsen rotar seg bort. Han er skamfull over eit visst politisk trangsyn og ein viss dogmatisme på 70-talet. Bra, det er det fleire av oss som er. Ein kunne då vona at han hadde erstatta svart/kvitt-tenkinga med meir nyansert politisk analyse. Men nei. Her skal vi frå ei grøft til den andre: Dersom RV-arane på 70-talet tok feil, så må vi i dag omfamna SV (og Ap). Men Arild Rønsen: Kan ein ikkje både vera for å kasta regjeringa, og samtidig vera skeptisk til dei nye kostane? Vi går ut frå at Rønsen framleis syns politisk praksis bør vera målestokken når ein skal analysera parti og politikarar. Her er ei lita sjekkliste som kan synleggjera for Rønsen (og andre) kvifor stortingsvalet ikkje er så enkelt som somme vil ha det til: Kva for parti var det som forfatta den marknadsorienterte reforma av helsevesenet i Noreg? Kva for parti sto i spissen for å gjera Noreg til økonomisk medlem av EU gjennom EØS-avtalen? Kven snudde den økonomiske politikken slik at offentleg sektor sin del av BNP sank frå om lag 50 prosent til litt over 40 prosent på ti år? Lista kunne vore mykje lengre, men poenget er enkelt: Stoltenberg og Ap har vore sentrale aktørar i innføringa av nyliberal politikk i Noreg. At Solberg og Clemet har auka takta endrar ikkje på den kjensgjerninga. Samstundes er partiet Rønsen sett sin lit til skal hala Ap til venstre dominert av fløya til Halvorsen og Djupedal. Dei kan godta 20 prosent kutt i folketrygda så lenge dei kan vera med på å bestemma kor det skal kuttast. Djupedal har sagt frå talarstolen i Stortinget at marknadsliberalismen «har nok vunnet en knusende seier, og heller ikke er det mulig å se at det fins noe som helst som kan erstatte den – kanskje heldigvis». Visst finst det ei venstreside i SV, og Hans Ebbing, Audun Lysbakken, Ågot Valle m.fl. er folk som står underteikna – og RV – nær i mange politiske spørsmål. Men det er verdt å merka seg at dei er ein venstreOPPOSISJON i partiet. Rønsen har stor tru på ein eventuell ny regjering: «Kursen vil bli lagt om; fra satsing på individuelle løsninger, privatskoler og et privatisert post- og jernbanenett – til satsing på kollektive løsninger.» Vi – og RV – vel altså å vera litt meir skeptiske. Vi trur det er mogleg å snu politikken slik Rønsen vil – men vi trur ikkje det kjem av seg sjølv. Det er òg mogleg at Stoltenberg, Haga og Halvorsen endar opp med å fremma Nyliberalisme Light, slik Ap tidlegare har gjort. Både før og etter stortingsvalet vil det vera naudsynt med knallhardt politisk press frå fagrørsle, kvinnerørsle, miljørørsle og andre, for å sikra at regjeringsskiftet ikkje berre vert same nyliberale piss på nye, raudgrøne flasker. Då vert spørsmålet til Rønsen – og andre: Trur de at dette presset vert best ivareteke med en-to RVarar på Stortinget, eller med en-to ekstra medlemmar i SV si stortingsgruppe?