Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Sametinget – et administrasjonstyranni?

John Gustavsen5. februar 2005

Hvor blir det av den samepolitiske debatten, spør frilansjournalist John Gustavsen.

Dagbladets serie om Sametinget høsten 2004 vakte oppsikt og har ført til ulike reaksjoner. Før serien ble trykt, var det foruten kontrollkomiteens Jørn Are Gaski ingen opposisjon i tinget som stilte spørsmål ved for eksempel den ivrige reisevirksomheten rundt om i verden. Ifølge avisoppslag var kontrollkomiteens medlem Ole Henrik Magga lite begeistret for Gaskis krav om åpenhet. Etter avsløringene i Dagbladet har opposjonen fra Arbeiderpartiet krevd «fullt innsyn i økonomiske disposisjoner» (avisen Ságat 16. desember 2004). Hvorfor ikke før? Utenfor tingets vegger er hverdagen annerledes: Kommuner må si opp folk, mange i samiske distrikter går helt eller delvis arbeidsledige med økt skuffelse over at Sametinget lite eller intet har betydd for deres hverdag. Vi får minne om at det er 15 år siden samenes parlamentariske organ ble opprettet. Forventningene var store. Barnesykdommene bør være forlatt nå. Tross alt har mange av politikerne i Sametinget vært personer med lang og solid politisk erfaring. Sametingspresident Sven-Roald Nystø har hatt det travelt med å berolige de som måtte undre seg om presidentskapet har kontroll. For utenforstående virker det som om presidenten ikke har kjent til størrelsen på byråkratiet og ikke har hatt kontroll med reisereglement og rutiner hva gjelder konsulentkjøp. Et avgjørende møte fant i følge Nystø sted 13. desember (NRK/Radio 9. desember). Instrukser og rutiner ble gjennomgått. Sametingets kontrollkomité skal også ha vært til stede. Komitéen rår over 106.000 kroner, som skal gå til å se på forvaltningen av 227 mill. kroner. Etterpå fikk vi høre at en reiseavdeling kan bli opprettet. Flere direktører?

De intellektuelle – hvor er de?

Nina Karin Monsen5. februar 2005

Bevisstheten og intellektet styres av de politisk korrekte og av media.

Dagbladet laget nylig en liste over intellektuelle personer. Listen kan diskuteres, men temaet er viktig. Eller kanskje var det.

I Strindbergs anatomikammer

Therese Bjørneboe5. februar 2005

Øyvind Osmo Eriksen vil iscenesette «Kreditorer» som et stykke med metafysiske overtoner. På sitt beste er det intenst og frysende, men det fysiske spillet virker oppskriftsmessig.

August Strindberg:«Kreditorer»Oversatt av Axel KiellandRegi: Øyvind Basmo EriksenScenografi: Tine SchwabNationaltheatret, MalersalenAugust Strindbergs «Kreditorer» er både en form for «salongkomedie», et naturalistisk skuespill, og en psykologisk thriller med mystiske overtoner. Stykket introduserer oss for den unge billedkunstneren Adolf og hans hustru Tekla, en forfatterinne med én bok på samvittigheten. De har leiet seg inn på et badested. I første scene har Tekla allerede vært bortreist noen døgn, mens Adolf befinner seg i et for ham uventet selskap. Han har fått en venn, en mannlig venn, Gustav.«… Og alt dette kan jeg takke deg for», sier Adolf i første replikk. Han blir ved med å betro seg. Forteller at han tidligere hadde «mange mannlige venner», inntil ekteskapet gjorde det nok med «den ene han hadde valgt» [altså Tekla]. Etter hvert hadde ikke hustruen nok med bare ham, hun ville også ha vennene hans: «og så ble jeg sittende alene tilbake med sjalusien min».Det den unge Adolf ikke vet, er at han gjennom betroelsene sine har gitt djevelen lillefingeren. Og at Gustav har allerede satt seg godt til rette i det setet i sjelen hvor sjalusien hans sitter. I neste scene, med Tekla, avsløres det at Gustav er hennes fraskilte ektemann. Gustav har fordringer han krever innløst, og er dermed den figuren som tydeligst lever opp til tittelen «Kreditorer».«Kreditorer» er et ekteskapsdrama for tre; eller et drama om to forskjellige ekteskap. På det realistiske planet opptrer Gustav med et biografisk forklart og åpenlyst hevnmotiv. Han er blitt krenket i all offentlighet av Teklas selvbiografiske roman. Men det fascinerende ved Strindbergs stykke, er at de to kjærlighetsforholdene knyttes sammen i et trekantdrama, og i et dobbeltgjengermotiv som nesten, som i Strindbergs senere drømmespill, kan antyde at «personen» kun er et ytre slags ytre skall. Slik kan man lese Gustav som et fantom eller en projeksjon, skapt av en tilstundende ekteskapskrise.