Europa er i en situasjon der de fleste – tilhengere, selvfølgelig, men også motstandere – må ønske at EU lykkes. Det er umulig å tenke seg et alternativ som ikke fører til kaos og konflikter innenfor og mellom Europas mange nasjonalstater, religiøse retninger og etniske grupperinger. Forskjellig fra før folkeavstemningen i 1972 og delvis før folkeavstemningen i 1994, er det i Norge sjelden å møte noen som gir uttrykk for et aktivt ønske om at EU som sådan skal gå i oppløsning. Like lite som «Kongeriget Norges Grundlov» kan fortelle oss særlig mye om Norges fremtid, ikke en gang om hvordan Norge er i dag, like lite forteller EUs mange forordninger og traktater om Europas fremtid. Grunnloven gir verken et utfyllende eller tilnærmet korrekt bilde av hvordan Norge styres og forvaltes i det 21. århundret. Det mest iøynefallende eksempel er at Kongen i følge vår konstitusjon er den utøvende makt og har «Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig til Landets Forsvar og slutte Fred, indgaa og ophæve Forbund…» Hvis man vil hefte seg ved det som ikke står, har vi i Norge ikke parlamentarisme og følgelig heller ikke politiske partier. Den grunnlov fedrene på Eidsvoll vedtok har beholdt paragrafer som har mistet enhver mening; i stedet for å endre ordlyden har vi gitt paragrafene nytt innhold.