Kåringer, kåringer, kåringer. Jeg ser gjennom norske medier på internett, og de er fulle av kåringer. Nyttårsaften er høysesong for den slags, også her i USA. Men mens Ms Magazine har sin «Women of the year»-kåring, finnes det ikke noe lignende i Norge. Derfor akter jeg å avholde min egen spontane, subjektive, lille kåring. Før du avskriver meg som en overfladisk Natt og Dag-journalist, anbefaler jeg deg å prøve selv. Det er nemlig en god øvelse. Se om du kan komme på ti damer som har gjort inntrykk på deg i året som har gått. Skriv hvorfor. Er du ekstra tøff, sender du begrunnelsen din til dem på et kort. Kanskje vil du merke (det gjorde jeg) hvordan du er opplært til å være forsiktig med å skryte av andre damer. Derfor er det med lett rødming at jeg presenterer min hyllest til årets ti damer:Da Samsaya slapp sitt debutalbum «Shedding skin» i mai opplevde hun at mediene var mer opptatt av å fokusere på hennes person enn på musikken. Noen mente hun var tilgjort tøff i trynet. Det provoserte henne: «Når jeg skriver om æresdrap, er det ikke for å tøffe meg, men fordi det er en del av mitt miljø! Mens når andre kvinnelige artister smører seg inn i babyolje og vrikker seg på en barkrakk, da er det ikke tilgjort!» sa hun til Klassekampen.Maria Orieta har spilt gitar og lagd musikk i tjue år. Det var på tide at plata Buenos Aires kom. Maria har ikke bare gitt ut en nydelig plate i 2004. Hun har også skapt musikkscenen Evita Club for sjenerte jenter. Kanskje flere jenter vil gi ut plate på grunn av det.Anne Berit Brandvold. Jeg trekker henne ikke bare fram fordi hun er mamma´n min som jeg er klisjémessig stolt av, men fordi hun representerer en av de siste offentlige møtestedene vi har, nemlig biblioteket. Den tidligere bokbusssjåføren, nå prosjektleder for «Bibliotek Østfold» har mottatt prisen for «Årets bibliotek» i 2004. Mamma er med på å øke bokflyten, og har gjort flere bøker tilgjengelig for flere mennesker i året som har gått. Fett-redaksjonen. Endelig et magasin som skriver om det vi diskuterer. Ser man på det som finnes av blader for kvinner skulle man tro det eneste vi snakket om var bryllup, graviditet, sminke og klær. Mens andre dameblader skriver om hvordan vi tar oss best ut under samleie, skriver Fett om hvorfor vi elsker, og hvem som setter rammer for kjærligheten.Opse Dihnsa Sasiga var den første asylsøkeren med endelig avslag som ble satt på gata uten rett til mat eller tak over hodet. Til tross for at staten har saksøkt den etiopiske kvinnen som tilhører den undertrykte befolkningsgruppen Oromo, går hun til Høyesterett med sin sak. Opse har turt å gi «de ureturnerbare asylsøkerne» et ansikt. Ved å gjøre det løper hun en risiko som gjør det enda vanskeligere for henne å returnere. Karoline Frogner har skrevet filmhistorie med filmen «Tradra – i går ble jeg tater»: Hun har latt taterne komme til orde på film for første gang i Norge. Gjennom Bjørn Granums møte med sin bakgrunn og kultur, gir Karoline oss et innblikk i taternes historie. En historie jeg skulle ønske vi lærte på skolen. Ayyan Yasin så jeg første gang på Evita Club. Hun var ikke sjenert, men dundret på en tromme mens hun sang om fiskekaker. Senere fikk jeg vite at hun leder «Solsikkeprosjektet» på Bymisjonens Primærmedisinske Verksted. Der utvikler hun nettverk til støtte for enslige somaliske kvinner, hun arbeider mot omskjæring og med innvandrerungdom i fengsel. Ayyan er overstrømmende positiv og tror på dialog. Hun viser at bak slørene skjuler det seg sterke kvinner. Wenche Foss har en flott egenskap: Hun tør å bli sint. Ikke bare blir hun sint når noen tuller med Ibsen, men hun tør å fare opp over urett begått av trangsynte menn i Guds navn. Mens de fleste av oss suste rundt i shoppingrus for å nå fram til jul, skrev Wenche «julebrev fra en sint gammel dame» i protest mot prestestyret i Iran som vil «piske og henrette en mentalt tilbakestående jente fordi foreldrene tvang henne til prostitusjon som åtteåring» og Ole Christian Kvarme som «mener at Gud misliker trofast kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn». Inga Sætre ga oss Møkkajentene i albumet «Varmere Kaldere Varmere Kaldere» og i Morgenbladet hver uke i 2004. Ofte når jeg kjøper Morgenbladet, leser jeg bare møkkajentene. Da føler jeg meg som en ordentlig møkkajente, og det føles bra. Babs Sivertsen har jobbet for fred hele sitt voksne liv. Nå er det viktigere enn noen gang. Verden, slik den er nå, er skremmende. Året som har gått viser at fredsengasjementet øker. Babs er daglig leder for Norges Fredsråd, en paraply for 25 organisasjoner. Hun sitter inne med kunnskap som hun villig deler med alle oss nyfrelste fredsaktivister. Hun holder koken til tross for totredjedels kutt i statsbudsjettet til 850.000. Samtidig som Nato-vennlige organisasjoner «som slutter opp om landets forsvar- og sikkerhetspolitikk» har fått sine bevilgninger økt med 6,7 millioner kroner.