Finnes det noe her i verden som er for hellig til å parodieres? Spørsmålet får henge i luften noen avsnitt nedover, for først må jeg forklare hvorfor jeg i det hele tatt stiller det. Jo, det hadde seg slik at jeg var noen dager i en storby i Storbritannia, og der var det et utsalg av HMV, altså «His Master's Voice», med flerfoldige hyllemeter med videoer og dvd'er fulle av gamle programmer. Sånne som «Forsyte-sagaen», både den gamle gode i svart-hvitt fra 1960-tallet og den nye, dårlige fra vårt årtusen. Og «Detective Inspector Frost» og «Chief Inspector Morse», og «Darling Buds of May» og «Hornblower» og «Upstairs Downstairs» og en mengde andre som vi aldri har fått se her hjemme. Billige var de også. Riktig et eldorado for medieforskere og andre nostalgikere. Ja, der stod jeg altså midt i overfloden og kunne velge. Plass i kofferten var det største problemet. Og de jeg ville ha, fantes ikke på dvd, bare i volumkrevende video-bokser. Det var forbausende mange nyutgitte videoer; dvd'en har ennå ikke tatt knekken på dette mediet – kanskje fordi de som kan tenke seg å se om igjen et kvart århundre gamle serier, er litt opp i årene og ikke helt fortrolige med dvd'en. En slik serie var «Secret Army». Den ble laget for BBC i årene 1977-79 og var beretningen om et avsnitt i den belgiske motstandskampen. Sentrum for handlingen var et vertshus som ble besøkt av både lokalbefolkning og tyske soldater, og en av oppgavene for den hemmelige hæren var å få brakt nedskutte allierte piloter i sikkerhet og tilbake til England. Dette minner deg kanskje om noe, men nei, den er ikke blitt sendt her i landet. Jeg for min del så noen avsnitt av den i et naboland, og syntes det var et hederlig stykke arbeid, kanskje med litt for mye dirring av patriotisme og antinazisme i noen scener og replikker. Men, sier mediehistorikken, serien ble i sin tid godt mottatt, og det alvorlige budskapet ble forstått. Derfor var det også litt av en overraskelse da parodien kom noen få år etterpå. Den husker du – hvis du på 90-tallet pleide å godgjøre deg med NRKs seriesendinger lørdagene: «'allo 'allo», den med vertshusholder René som hovedperson, med hans falsksyngende kone og jentene som han hadde affærer med når de ikke var opptatt med å gjøre livet behagelig for godslige tyske offiserer, og den halte Gestapo-mannen Flick, og hjemmefrontdamen som med jevne mellomrom gav René instrukser på kaudervelsk-engelsk som skulle forestille fransk: «Listen carefully, I shall say this only once ...»Den ble, sant å si, en større suksess enn «Secret Army» og ble derfor produsert fra 1984 til 1992. I NRK var de så betatt av den at de til og med sendte den i reprise som fyllkalk lørdagskvelden for ikke så lenge siden. Det er i det hele tatt artig med NRK at de gjerne sender parodier uten å ha vist det som parodieres. Sånn som da de sendte såpe-parodien «Forviklingar» (originaltittel: «Soap») før vi hadde sett slike ting som «Dynastiet». Nå gikk det faktisk slik at både René-serien og «Forviklingar» ble seer-suksesser i Norge likevel. Folk trengte simpelthen ikke å ha originalene i minnet for å opp latterdøren. I litteraturhistorien er dét ikke et ukjent fenomen. Her i landet har mange moret seg over Johan Herman Wessels syngespill «Kierlighed uden Strømper» uten å ha den ringeste kjennskap til den franske tragedie eller til Johan Nordahl Bruns «Zarine». Vi har lyrikk-parodier som lever sitt eget liv i populære antologier lenge etter at det parodierte, for eksempel lyrikk fra 1890- og 1950-årene, ikke leses av andre enn norsk-studenter. Jeg har en svensk venn som ikke hadde hørt om Knut Gribb, men moret seg kostelig da han kom over Harald Tusbergs roman om Gribb og Brede og Jerven på gamlehjem. Et grunnleggende fellestrekk ved alle (gode) parodier er at de stiller mot hverandre elementer som vi ikke er vant til å se samtidig. Hos Wessel dreier det seg om høystemt kjærlighet – og en helt som mangler strømper. I lyrikk-parodier stilles for eksempel elegiske følelsesutbrudd sammen med triviell mat og drikke. I «'allo 'allo» stilles det dypeste alvor – okkupasjon, Gestapo og til og med en henrettelse – opp i slapstick-sammenheng: radiosenderen er skjult under svigermors potte oppe på loftet, de flyktende pilotene opptrer som imbesile løkselgere, den tyske homse-løytnanten ser mot René med forventning i blikket. Hele opplegget er en eneste lang rekke av misforståelser og umuligheter. Serien vakte debatt – så vidt jeg vet ikke her i landet, men både i opphavslandet og i Tyskland. Den var så åpenbart en latterliggjøring av «Secret Army» at den også av enkelte ble oppfattet som hån mot selve motstandskampen. Særlig vakte det harme at noen av skuespillerne lot seg se i begge seriene; han som spilte general von Klinkerhofen i «'allo 'allo» kom for eksempel direkte fra rollen som Wehrmacht-kaptein i «Secret Army». Gamle motstandsfolk hevdet at Gestapos virksomhet ble ufarliggjort og bagatellisert av parodien. I Tyskland kom jeg over en oppsummerende artikkel – jeg tror det var i Frankfurter Zeitung, dessverre er klippet forsvunnet for meg – med den samme argumentasjonen; men de hadde også funnet en innsender i en lokalvis som mente at fremstillingen av de tyske offiserene var en hån mot den tyske krigerære. Det manglet bare en fransk protest mot bildet av René som frihetskjemper ...Her i landet gikk det sannsynligvis et generasjonsskille i reaksjonsmønsteret. Hos helt unge mennesker var det visstnok vanlig å mene at hele greia var noe kjedelig møl som ikke angikk dem. (Jeg vedgår at her bygger jeg bare på reaksjoner innen familien og på rapporter fra et par interesserte lærere.) De unge menneskene manglet altså referanse-bakgrunn, og det betyr igjen at parodien ikke hadde noen egenverdi. Vi som var gamle nok til å minnes okkupasjonstiden tok nok parodien med sinnsro, de fleste av oss, men jeg har opplevd flere eldre mennesker som følte seg såret. Parodien som sjanger er eldgammel. Under Dionysys-festlighetene i det klassiske Hellas (omkring år 400 f. Kr.) kunne forfattere få oppført en tragedie-trilogi pluss et burlesk-komisk «satyr-spill» ? på samme dag. Det er ikke vanskelig å forstå den rent mentalhygieniske funksjonen slike oppsetninger hadde: Tenk deg å sitte time etter time og oppleve tragediens skjebnetunge ingredienser: lidelse, blodhevn, brodermord, incest – da måtte det vel kjennes som en lettelse å få alt dette på avstand med lystspill og latter. Det publikum som lot seg bevege av for eksempel tragikeren Euripides (485-406 f.