Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Omkamp

«Moderniseringsminister» Morten A. Meyer, med bakgrunn som direktør i rådgivningsselskapet PricewaterhouseCoopers, krøp i går til korset og forlenget den eksisterende bokbransjeavtalen til 1. mai. Deretter blir det 12, 5 prosent rabatt i forhold til den faste bokprisen, ikke 25 prosent, som Moderniseringsdepartementet hadde gitt ordre om skulle gjelde fra nyttår. Direktivet om 25 prosents rabatt fra 1. januar var et åpenbart forsøk på omkamp fra Meyers side, ettersom det allerede var oppnådd enighet om hovedlinjene gjennom den nye bokbransjeavtalen, som var framforhandlet i begynnelsen av november. Forut for disse forhandlingene hadde Moderniseringsdepartementet gitt nøyaktige anvisninger på hva det kunne godta. Men det var altså ikke nok. Mandagens framstøt føyer seg derfor inn i et mønster, der Høyre-statsråder i sin iver etter å gjennomføre sin thatcheristiske politikk, ikke gir fem øre for å bryte inngåtte avtaler og forpliktelser. Enda mer alvorlig er det at Kulturdepartementet nå ser ut til å være spilt fullstendig ut over sidelinjen av Morten Meyer og hans nyliberalistiske stab, som har som eneste målsetning å drive gjennom nyliberalistiske reformer og «konkurranseutsetting» av offentlig sektor. I pressemeldingen som ble sendt ut mandag, hadde informasjonsrådgiverne i «Moderniseringsdepartementet» kokt sammen et fiktivt intervju med kulturminister Valgerd Svarstad Haugland og Morten A. Meyer. Det karakteristiske ved slike «intervjuer» er at personene blir tillagt uttalelser kollektivt, slik at det er åpenbart for alle at det er snakk om et rent skrivebordsprodukt. Likevel er det ganske betegnende for situasjonen at den dramatiske pressemeldingen bare ligger ute på Moderniseringsdepartementets nettside, mens det er fullstendig radiotaushet fra Kulturdepartementets side. Slik kan det rett og slett ikke fortsette. Det er Kulturdepartementet som styrer kulturpolitikken. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland og departementsråd Helge Sønneland må derfor på banen og vise i praksis hvilket departement det er som har ansvar for litteraturens vilkår i dette landet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Allerede abonnent? Logg inn

Toppkultur

Topplederlønningene i deler av næringslivet har lenge vært fullstendig urimelige, helt uten kontakt med den arbeidsinnsatsen disse menneskene legger ned. En oversikt i Finansavisen mandag viser at de høyest betalte topplederne i Norge nå får mellom fire og ti millioner kroner utbetalt i året som ledere av bedrifter som Stavanger Fondsforsvaltning, SAS, Tandberg, Helly Hansen, Sagatex Holding, Elkem, Aker Brattvaag, Styrbjørn, Carlings, Norsk Hydro, Orkla og Storebrand. Blant de mer iøynefallende eksemplene er Odd Johan Nelvik som får 6,6 millioner kroner i året for å gå på jakt og redigere Se og Hør og Jon Fredrik Baksaas, som får fem millioner som toppsjef i statseide Telenor. Begrunnelsen for å gi toppsjefer ekstremt høye lønninger – inkludert bonuser, opsjoner og andre typer frynsegoder – er at styret og eierne må være sikre på at de har lojalitet til bedriften. I motsetning til de fleste andre ansatte, antas det at disse topplederne trenger helt ekstraordinære insentiver for å gjøre sitt ytterste for selskapet. Underforstått ligger det som premiss at disse menneskene ikke går på «vanlig» moralsk bensin, som plikt, lojalitet, engasjement og oppofrelse, men utelukkende er styrt av økonomisk egennytte. Likevel tyder mye på at nettopp de høye lønningene og omfangsrike fallskjermene fører til at ledernes lojalitet til bedriften blir mindre. Finansavisens oversikt viser at hele 35 prosent av de 50 best betalte topplederne i Norge i 2003 ikke lenger jobber i det selskapet de fikk lønn fra i fjor. Disse 17 topplederne tok til gjengjeld med seg fallskjermer til en verdi av over 100 millioner kroner. Spritsmugleren Jan Kåre Pedersen hentet for eksempel ut 16,5 millioner kroner i godtgjørelse fra Bravida, mens Fredrik Sigvald Bendiksen hoppet av fra legemiddelgiganten Pfizer og tok med seg 7,3 millioner kroner. Den notoriske avhopperen Arne A. Jensen hentet ut 4,9 millioner kroner fra Ementor, slik han tidligere har tatt med seg millioner fra TV 2 og Braathens. I disse dager snakkes det mye om kristne verdier, men blant topplederne i norsk næringsliv er det få som lever etter Mosebokens bud.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Julekrim – oppklaring

Stefan Øyan

Nå må dere som tilhører den besynderlige klikken medmennesker som gransker KKs baksidetekster være så høytidsstemte at dere julejatter med undertegnede. For i disse dager tenker vi nordmenn utelukkende på sild, ikke sant? Dere skarpinger som saumfarte den grøssende krimteksten i går, bet selvsagt merke til at det sto et glass gjestgiversild på bordet hjemme hos Ferdinand Fingernem. Samme uimotståelighet ble håndstjålet fra daglig leder av kjøpesenteret «Five Percent Palace» på Lilleaker i Oslo. Følgelig måtte Ferdinand Fingernem være misdederen. At politimannen Ferdinand Falkauge sang «Mitt hjerte alltid vanker» med feil (skal i stedet for kan) og at F. Fingernem gjentok nyskapningen på Grünerløkka, beviser hinsides enhver nagende juletvil mistenktes julerene uskyld. Han var på forbrukermekkaet «Midas Milde Mammon» da sildetjuveriet fant sted på Lilleaker milevis unna. Og selvsagt gikk det dere hus forbi at kjøpesenterets innehaver, kaksefyrsten Balder Berthow, åpenbart har til hensikt å sende byens eldre inn i matforgiftningssaligheten ved å fore dem med håkjerring. At all tenkning har et klassestempel, virker så bedrøvelig gått ut på dato. Men kjensgjerningen om at Klassekampens abonnenter har den høyeste gjennomsnittsinntekten i norsk avisverden, skinner like klart som stjernene i høstens pyramidistøyne. Etter denne juleoppstrammeren innbys du til førjulsforsoning hos ekteparet Fingernem. I sofaen finner du den mirakelvakre Mirabella Mogadishu fra Mjøndalen klemt mellom politimennene Konrad Klarsyhn og Ferdinand Falkauge. Alle tre forsyner seg med velsignelse av julekosten hun er kvinne for. To rekesmørbrød, tre med roastbiff, ett med gammelost og to med gjestgiversild, er blant næringen vertinnen selv har inntatt. Fra den andre kanten av bordet stirrer Ferdinand julebetatt på sitt reisefølge i livet. «Har dere noensinne sett noe så inntagende, være så inntagende?» utesker han kjønnsfellene. Forsoningstiden til tross, er forutsigbare ordspill det som for alvor får julesving på blodtrykket til Ferdinand Falkauge. «Du er uskyldig i silderovet, Ferdinand, men du vet at Sankthansaften ble en smertens kveld for Klassekampens kvinner. Var det du som bemektiget deg syltetøykrukkene deres?»Ferdinand Fingernem sender navnebroren et blikk fylt av juletilgivelse. «Den dagen stekte jeg pølser over et bål på en strand lengst nord i Bottenviken i Finland. Kvelden min ble bare glede, for midnattssolen hang over havet. Slike søtsaker vil jeg aldri stjele, særlig ikke fra jenter. Har du ikke lest Ferdinand Freuds avhandling om kvinner og syltetøyunderskudd? Hvor grensesprengende de blir? Klassekampens lørdagsmagasin er en ren kvinnesak og denne høsten har de i sannhet sprengt grenser. De har gitt oss en ekstradag i julestrien ved å innføre den 31. april og bistått av Nei til EU er Ready, den mest erkevest av Oslos vestkantklubber, flyttet over grensen til Bærum. I årevis har jeg trodd at en jyde kommer fra Jylland, men i lørdags-KK er jyde en jøde. En historisk begivenhet som avisens religionskvinne, Helene Næss, kan ta fatt i. Lørdag 4. desember kaster for øvrig gamlefar PMJ seg inn i kjønnskampen. Visste du at Brasil måler 85 millioner kvadratkilometer, dobbelt så stort som hele Asia –»Plassmangel begrenser Fingernems julegleder. Klassekampens kvinner opplyses nå at Bottenviken ligger for langt sør til å opplyses av midnattssolen. Men det kan kanskje magasinet rette på?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn