I den minst tenkelige bruktbokhandelen, i den minst tenkelige byen på den minst tenkelige øya, står det nedstøva bøker, men likevel støter jeg på folk jeg kjenner der. Eller, kjenner. De hadde stoppa med pickupen sin og jeg hadde fått haike til Akureyri. Som de skulle til på tross av alle forsikringer om at byer jo egentlig ikke var noe å trakte etter, det var her på landet livet var godt, insisterte sjåføren. Vi har gården vår, og har du sett landskapet der? I de traktene? Hæ? But I miss Germany sometimes sier den ene jenta og ser ut av vinduet. Wiedersehen, sier jeg når vi er framme, og faktisk ses vi igjen, idet jeg blar gjennom bunker og finner islandske Marvel Comics, kommer hun inn i støvet og bøkene. Jeg trekker meg tilbake og lar henne takle den pågående dama som vil selge meg bunker med gamle ukeblader, for en slikk og ingenting! som hun insisterer, før hun blir opptatt av sin tyske gjest.