Tilstrømmingen var formidabel og mange måtte gå med uforrettet sak da Fritt Ord tirsdag hadde invitert til foredrag og debatt i Oslo over temaet «Medmennesker – arabiske muslimer bak mediebildet». Professor i sosialantropologi Unni Wikan fortalte fra sine reiser i Egypt og på den arabiske halvøy, mens skribenten Walid al-Kubaisi fulgte opp med kommentarer. Unni Wikans hovedpoeng var at den muslimske identiteten i den arabiske verden var mangetydig, og at det innenfor islam finnes en stor grad av pluralisme. Walid al-Kubaisi var på sin side opptatt av at denne typen religiøs pluralisme var på vikende blant muslimer i Norge, fordi fundamentalistiske krefter er på offensiven og forsøker å monopolisere tolkningen av islam. Slik vi forsto ham ville han sette hardt mot hardt i kampen mot det han oppfattet som en økende trussel fra islamsk fundamentalisme i Norge. Vi er usikre på om Walid al-Kubais resept bidrar til løse det problemet den er utskrevet for. Vi er selvfølgelig glad for en utvikling der islam utvikler seg i en liberal og pluralistisk retning, og det er bekymringsfullt hvis en fundamentalistisk og autorativ tolkning av islam hindrer integrering og kvinners frigjøring. Det er likevel grunn til å frykte at den oppjagede jakten på «islamsk fundamentalisme» i norsk offentlighet i stedet bidrar til at den får flere tilhengere. Unni Wikan sa på Fritt Ord-møtet tirsdag at hun for eksempel mente det var svært uheldig at muslimer ble tvunget til å uttale seg nøyaktig identisk med norske politikere. Hun føyde til at det å være talsmann for Islamsk Råd ble regnet som en uriaspost, ettersom alle som har denne jobben blir kappet hodet av i norsk offentlighet. Og hvilken dialog blir da mulig? Dagens oppjagede offentlige debattklima, der muslimer drives gjennom offentligheten med eksalterte krav om avbikt og underkastelse, kan i stedet for toleranse, religiøst mangfold og forsoning, føre til at flere og flere samler seg under fundamentalismens faner. I det hele tatt er situasjonen ganske «stresset», og det er vanskelig å fortrenge en følelse av déjà vu i forhold til 1920- og 30-tallets Tyskland.