En natt i november 2004 havner to medlemmer av VIF-klanen i livsfordypende tankeutveksling et sted i hovedstaden. «Jooo ...» dveler den ene, «det er nok som jeg sier ...»«Neiiii ...» svarer den andre, «det er nok som jeg sier ...»Enighet oppnår de ikke, men samtalen utmerker seg ved å være den mest hastighetssvake noensinne holdt mellom de to, om enn litt tilårskomne, bysbarn. Etter et par forelesningstimer, kommer en høy mørk mann ruslende mot dialogduoen. Han er ikke ulik Jarl Goli. «Hei, kamerat, kan du løse tilværelsens gåte for oss?»Den høye mørke nikker. «Vend øynene oppad, vår venn, si oss ... er det der på hvelvingen ... er det sola eller er det månen?»Mannen ser ut til å være vant til himmelblikk. «Beklager. Jeg er ikke kjent her i Oslo. Jeg er fra Trondheim.»Hvis VIFs gull i 1965 fikk følger for norsk historie, har Rosenborgs trettende serieseier på rad – du må være særlig skarpøyet for å fange opp det glitrende ordspillet – lagt et medielokk på en liten arkeologisk godbit som foreløpig ikke har krevd nevneverdig spalteplass. Vi får benytte høvet til å rette opp dette vesle misforholdet. Arkeologiens gutter bryr seg ikke om egne navn. Følgelig holder det å si at tre av dem, en greker, en italiener og en av våre gamle landsmenn lørdag sist i oktober skrudde opp sarkofagen til den aller første farao av Egypt. Med nennsomme hender begynner de å avvikle herskerens bandasjer. Forunderlig raskt blir det liv i gamlefar som rister litt på hodet og tar troikaen i skarpere øyesyn. I likhet med mange andre ønsker han gjerne å vite hvor lørdagsgjestene komme fra. «Jeg er atener, fra Hellas.»«Og jeg er fra Italia, Roma.»«Jeg er fra Norge, trønder selvsagt.»Selvsagt – trøndere er uunngåelige i enhver menneskelig sammenheng. Øynene til farao glimter som krumsabler i ørkensol. Ikke så rart med tanke på at han har tilbragt de siste 5239 årene i dempet belysning. Omsider tar han til mæle. «Hellas, Aten, Italia, Roma! Hva er det for nymotens skvalder! Disse grendene har aldri kommet for mine ører eller for mitt åsyn! Men du, trønder, du kan kanskje svare meg på det spørsmålet som naget meg i alle de år jeg vandret her på jord og som har forfulgt meg hvert øyeblikk her i boksen de siste 1.912.230 døgn?»Jo da, farao la særlig trykk på de siste tretti døgn. Trønderen svarte bekreftende – hva ellers – og farao kunne fortsette. «Mine koner var mange, mine kameler flere og sandkornene i min ørken flest. I mine pyramider var veggene dekket av gull, gulvene av safirer – det var mine skreddere som sydde de første sandaler – og fra alle verdenshjørner kom vismenn og stjernetydere for å bistå meg i alt jeg undret på. De kunne besvare alt, tyde alle gåter, løse enhver rebus. Bare ett spørsmål fikk jeg aldri svar på. Trønder, trønder, jeg slites i sønder – si meg er Nils Arne Eggen fremdeles trener på Lerkendal?»